I vesterled

Den historiske tidsepoken som 1800-talls historikere døpte "vikingtiden" er vel den eneste av disse kunstige epokene som kan tidsfestes nøyaktig. Den startet med plyndringen av klosteret på Lindisfarne den 7. juni 793, og endte med Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge den 25. september 1066. En slik klassifisering av historien i tidfestede epoker ivaretar jo ikke kontinuiteten i utviklingen. Det 19. århundres nasjonalromantikere og deres behov for glorifisering av fortiden, må ta hovedæren for å ha skapt det ambivalente bildet av vikingen som i dag er forankret i folks bevissthet - på den ene siden, en skruppelløs og ærekjær kriger og sjørøver, og på den andre siden en heltemodig erobrer og kulturformidler. De samtidige angelsaksiske og irske beretninger av vikingtoktene mot deres hjemland må også ta en del av æren for den odiøse klang ordet viking har fått i folks ører i ettertid. Disse tekstene er farget av et sterkt kristent moralsyn. Nasjonalhelt eller sjørøver, det er uansett de krigerske ferdighetene ved vikinglivet som stort sett har vært fremhevet i alt som tidligere har vært skrevet eller filmet fra denne tidsepoken.

I denne artikkelen ønsker jeg å dempe ned plyndrings- og krigeraspektet, og i stedet sette søkelyset på vikingenes rolle som kulturformidlere, handelsfolk og utøvere av primærnæringer som skipsbygging, jordbruk, jakt og fiske. Spesielt vil jeg vektlegge kontakten mellom Norge og Skottland fra tidlig vikingtid og framover innen stein- og fiskeindustri, for på den måten å forankre den til hovedtittelen på denne siden - Stone & Fish.

Vikingferdene fra slutten av 700-tallet var for øvrig ikke første gang nordboere fra Skandinavia søkte ut i verden. Allerede tusen år før dette (ca. 200 BC) hadde stammefolk med tilhold på Jylland - teutonere og kimbrere - målt krefter med det mektige Romerriket. Senere fulgte andre folkegrupper etter - stammer som hadde sine kjerneområder i dagens Öster- og Västergötland, Sk&arong;ne, Vendsyssel og Bornholm. Dette var gotere, langobarder, burgundere og vandaler. Til sist var jo anglerne fra Sør-Jylland, sammen med sakserne lenger sør, med på invasjonen av England i det 5. århundre. Den angelsaksiske erobringen av England måtte nødvendigvis ha foregått med skip, men disse fartøyene var høyst sannsynlig ikke seilførende (Jmfr. Sutton Hoo skipet). I de fire århundrene som fulgte antar forskerne at det må ha foregått intense indre stridigheter om maktposisjoner i de Skandinaviske landene. Behovet for å komme seg vekk økte, og satte fart i skipsbyggingen langsmed norskekysten - vikingskipet så dagens lys! Perioden mellom 400 - 800 AD var øyensynlig en økonomisk oppgangstid i de Skandinaviske landene, noe rike gravfunn bærer vitnesbyrd om (Jmfr, Vendeltiden i Sverige). Bortsett fra den frankiske trussel mot Danmark i syd i begynnelsen av 800-tallet, var det heller ingen ytre fiender som truet freden.

Kjølen - den langsgående fjellkjeden som deler Norge i to - satte en effektiv stopper for kystbeboernes migrasjonsmuligheter østover. Men mot vest lå "landet" åpent, og nytt land lå mindre enn to-tre dagsreiser unna. Kystbefolkningen hadde gode kunnskaper om landene i sør, øst og vest. De hadde allerede gjennom flere århundrer drevet utstrakt handel med de Baltiske stater i øst, med Friesland, Saksland og Danmark i sør, og med England og Pictland (Skottland) i vest (Foruten London, var Ipswich og Norwich viktige handelsstasjoner langs Englandskysten). Et vitnesbyrd om at denne handelen måtte ha vært mer utstrakt enn man kanskje tror er det faktum at det er funnet kauriskjell i graver fra 600-tallet helt nord til Lofoten! Kauriskjell (Cypraea moneta) eller pengeskjell fra Maldivene i det Indiske hav var et utstrakt byttemiddel og verdimåler på denne tiden. Trolig er hovedstrømmen av disse kauriskjellene funnet veien til Norge og Lofoten via Russland. Selv om det ennå ikke fantes egentlige byer på denne tiden, så eksisterte det sesongbetonte handelsstasjoner som etter hvert utviklet seg til byer med en mer permanent befolkning. Den første handelsstasjonen av betydning i Norge var Skiringssal (Kaupang ved Larvik i Vestfold). Beretningen om den nordnorske handelsmannen Ottars (Otheres) reise til Kong Alfreds hoff i England rundt år 890 AD er så sentral for forståelsen av vikingenes store handelsaktivitet at jeg har valgt å referere utdrag fra beretningen (slik den er gjengitt i kong Alfreds bidrag til Osiris' verdenshistorie):

Ottar berettet at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde på nordkanten av landet (...) nordenfor var landet øde bortsett fra at finnene her og der holdt til for å drive jakt og for &ariing; fiske i sjøen om vinteren.

Han sa at han selv ville undersøke hvor langt landet strakte seg mot nord, og om det bodde mennesker nordenfor denne øde strekningen. Han fór deretter nordover langs landet, og i tre dager hadde han det øde landet til styrbord og havet til babord. Da var han kommet så langt nord at hvalfangerne ikke pleide å fare lenger.

Videre seilte Ottar langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya, og deretter inn i Kvitsjøen og et stykke opp langs Dvina.

"På den andre siden av elva var landet bebodd. Det var det første bebodde landet han kom til etter å ha seilt hjemmefra. Bjarmene hadde dyrket sitt land godt, men dit torde han og mennene hans ikke komme. Trefinnenes land derimot var øde, unntatt der jegere, fiskere og fuglefangere holdt til. (...) Det forekom ham at bjarmene og finnene snakket samme språk.

Hensikten med å dra dit var først og fremst å fange hvalross, for disse dyrene har meget edelt bein i tennene sine, og huden egner seg godt til å lage skipstrosser av. Han hadde mye av den rikdommen som de folkene har, nemlig ville dyr som kalles rein. Da han drog til kongen, eide han seks hundre tamrein, ukjøpte reinsdyr, derav seks lokkerein. De er meget kostbare hos finnene, fordi en med hjelp av dem fanger villrein. Han var den fremste i landet, men eide likevel ikke mer enn 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille han pløyde, pløyde han med hest.

Den viktigste inntektskilden for innbyggerne der er en avgift finnene betaler. Den består av dyrefeller, fuglefjær, hvalbein og skipstau av sel- og hvalross- skinn. Hver betaler etter sin stand; den fornemste må utrede 15 mårskinn, fem reinfeller, en bjørnefell, 10 ember fjær, en kjortel av bjørne- eller oterskinn og to tau, ett av hvalross og ett av selhud.

Han sa at Nordmannaland var meget langt og smalt, og alt dyrkbart land lå ved sjøen, og ennå er mange steder svært fjellfylt. Østafor ligger ville fjellstrekninger (...) imot øst er det bebygde landet bredest (...) deretter ligger på den andre siden av fjellstrekningen Svealand langs dette landets søndre del, og langsmed den nordre del ligger Kvenland.

Ottar sa at landsdelen der han bodde, het H&ariing;logaland, og at ingen bodde nordafor. Men på den sørligste kanten av landet er det en havn som heter Skiringssal; dit kunne en seile på en måned når en søkte havn om natten og hadde gunstig vind om dagen. Hele denne tiden skal en seile langs landet; da har en til styrbord først Island, derpå de øyene som ligger mellom Island og dette landet, inntil en kommer til Skiringssal; til babord har en Nordvegr (Nordveien)

I Gloppen i Sogn og Fjordane er det funnet eksotiske gjenstander blant gravgodset til den såkalte Eidehøvdingen fra ca. 400 AD, bl.a. gullmynter fra Bysants og drikkebeger av glass! I sin bok "Jakten på Odin" forsøker Heyerdahl/Lillieström å føre bevis for den utstrakte handelsforbindelsen fra Russland via Bjarmeland til Varanger i Nord-Norge. De refererer bl.a. til den legendepregede innledningen til Orknøyingenes saga, som hevder at stamfaren Fornljot var en mektig høvding som rådde over Finland og Kvenland, og som hadde sitt hovedsete innerst i Finskebukta. At Nord-Norge tidlig var et sentralt knutepunkt i handelstrafikken og kulturformidlingen mellom "det fjerne Östen" og Nordsjølandene er for lengst blitt bekreftet av arkeologiske utgravninger, bl.a. i Lofoten.

BORG var ett av 10 -15 høvdingseter fra jernalderen i Nord-Norge. Men det er bare på Borg at selve høvdinggården er funnet. De arkeologiske undersøkelsene i årene 1983-1986 avdekket uvanlig rike funn, bl.a. restene etter et hus som har vært hele 83 meter langt - det største som er kjent fra vikingenes verden. Høvdingsetet ble etablert ca 500 e. Kr., og forlatt rundt år 950. En av høvdingene på Borg kan ha vært Olaf Tvennumbruni, som etablerte seg på nytt på Island. Flyttingen skyldes trolig indre stridigheter mellom høvdingene. Høvdingens hus er nå rekonstruert, og er del av "Lofotr - Vikingmuseet på Borg" - et stort anlegg som er et spennende møte med vikingenes verden.

Den dominerende handelsbyen ved Nordsjøen i tidlig vikingtid var utvilsomt Dorestad i Friesland. Den lå der hvor elven Lek og en bielv til Rhinen møtes, men ble ødelagt av danske vikinger under et raid i 834 AD. Dorestad var den mest blomstrende handelsbyen i Nord-Europa, og var bl.a. kjent for sine verksteder for myntpregning. Det lille som var igjen av byen forsvant under en flomkatastrofe i 864. Etter dette dannet elvene nye løp, og Dorestad ble glemt.
I Danmark var Ribe, Lindholm Høje, og fremfor alt Hedeby viktige handelsstasjoner, i Sverige Sigtuna og Birka ved Mälaren. Alle disse stedene måtte være godt befestet, men samtidig lett tilgjengelige for reisende. Det foregikk nemlig utstrakt piratvirksomhet langs handelsrutene i Nordsjøen, Skagerak, Kattegat og Øresundene. Et kjent piratreir lå mellom øyene Sjælland og Fyn, et annet lå på Rügen. Ribe regnes i dag som Skandinavias eldste by, mens både Birka og Hedeby måtte gi tapt for den stadig synkende vannstanden. Birka ble forlatt ca. 970 AD, mens Hedeby holdt ut til ca. 1100 AD. Innen den tid var det hele 15 byer i Danmark og 8 i Norge. I Sverige - som var langt senere ute enn Danmark og Norge med sin rikssamling - var det kun 4 byer. Hvordan beskriver så en arabisk handelsreisende møtet med Hedeby rundt 950 AD:

Hedeby er en stor by på den andre siden av verdenshavet. Byen er ikke rik på handelsvarer. Grunnføden er fisk, siden den finns i mengder der. Det hender ofte at nyfødte barn blir kastet på sjøen for å slippe å oppdra det. Det er også mulig for kvinner å skille seg. Ingenting kan imidlertid sammenliknes med den grufulle syngingen til disse folkene, det er verre enn å høre hunder som gjør og gneldrer. (al-Tartushi).

Dette måtte likevel være en rik tid for handelsmennene i Skandinavia. Etter at danskene befestet store deler av England (ca. 870 AD), strømmet det ufattelige mengder sølv og andre verdisaker til Danmark i form av tributter (Danegeld). Bare på øya Gotland i Østersjøen har arkeologer gravd fram 40 000 arabiske, 38 000 frankiske og 21 000 angelsaksiske sølvmynter!

Hvordan var så maktforholdene i Europa da vikingene dro ut med sine skip. Den mektigste fyrsten i Europa på den tiden var utvilsomt Karl den store, frankernes konge. Det var bestefaren Karl Martell som hadde satt en endelig stopper for arabernes frammarsj i Vest-Europa i slaget ved Poitiers i 733 AD, og som la grunnlaget for frankernes maktposisjon i Europa. Karl den store fortsetter å utvide sitt rike ved å beseire langobardenes rike i Nord-Italia. Han gjenvinner også flere landområder i Spania fra araberne, før han vender blikket nordover mot saksernes rike, som blir brutalt innlemmet i Frankerriket i år 763. Østover blir riket utvidet med Bayern. I året 800 AD blir Karl kronet til keiser av paven Leo III - Romerriket har gjenoppstått! Karl den stores segl bærer teksten: Renovatio Romani Imperii ( det romerske rikets fornyelse). Dette er en av de mest skjebnesvangre begivenhetene i Europas historie, ikke minst fordi den grep direkte inn i folks politiske forestillingsverden, der det alltid kun hadde eksistert ett keiserdømme - det Vest-Romerske i Konstantinopel. I året 800 var Irene keiserinne i det Vest-Romerske riket, etter å ha avsatt og blindet sin udugelige sønn Konstantinos VI.

Karl den store holdt hoff i Aachen, der den angelsaksiske munken Alcuin var en av hans fremste rådgivere. Det er den samme Alcuin som brevvekslet med abbeden på øya Lindisfarne som ble angrepet av vikinger i 793 AD, og som fortvilet forsøkte å appellere til keiseren om å kjøpe fri de gislene som vikingene hadde tatt med seg. Etter å ha underkuet og sverdkristnet sakserne vendte Karl den store blikket mot Danmark, der kong Godfred skulle straffes for å ha hjulpet sakserne. Dette var i året 808 AD - og Nordens historiske tid begynner.

For å forsvare seg mot frankernes aggressive ekspansjonspolitikk lar kong Godfred bygge et solid forsvarsverk - Danevirke - som strekker seg tvers over søndre Jylland, fra Nordsjøen til Østersjøen. Rett innenfor Danevirke ligger den blomstrende handelsbyen Hedeby (innerst i viken Slien i dagens Schlesvig-Holstein). Hedeby var et sentralt knutepunkt for handelen mellom de Baltiske land og Nordsjølandene, og for handelen mellom Skandinavia og Sentral-Europa. Via en utgravd kanal var det mulig å seile fra Nordsjøen og tvers igjennom Danmark til Østersjøen. Det var Karl den stores sønn - Karl - som fikk i oppdrag å "irettesette" danskene, men han tok lett på oppgaven og virket mer interessert i de Baltiske statene lenger øst. I året 811 AD sluttes det derfor fred mellom Godfreds nevø og etterfølger Hemming og Karl den store. Elven Eider blir fastlagt som grenseelv mellom Frankerriket og Danmark.

På denne tiden herjet norske vikinger langs kystene i England, Skottland og Irland - det norske Vesterhavsriket tok form. Det hadde da i minst 50 år vært en fast norsk bosetning på Orknøyene og Shetland, som fredelig dyrket sin jord, skjøttet sin buskap og fanget sin fisk. En liten gruppe av disse bosetterne måtte så etter hvert ha funnet ut at man kunne skjøtte på inntektene ved å dra i viking. Vikingraidene fant sted i "dødtiden" etter at kornet var sådd, og mens man ventet på innhøstingen. Vikingraidene var altså en slags attåtnæring. Det var kanskje også overraskende for vikingene selv at det gikk så knirkefritt, noe som selvfølgelig ga mersmak. Disse plyndringstoktene som i utgangspunktet ble utøvet av en liten rastløs klikk av eventyrlystne småbønder, fikk etter hvert en smitteeffekt, og spredte seg til flere tiltaksløse bønder på Orknøyene.

* I islandsk sagalitteratur benyttes oftest den verbative formen av ordet - å dra i viking. Opprinnelsen til betegnelsen viking er ikke endelig klarlagt, men mest sannsynlig er det avledet av det gamle norrøne ordet vikr (=bukt, elveos), som igjen henspiller på at vikingskipene oftest søkte, og la seg til i, viker under sine tokt. Ingen av ofrene for vikingangrepene benyttet selv denne betegnelsen, men oftest betegnelser som Northmen el. Normanni, Gaill el. Gentiles (fremmede), Lochlann (menn fra sjøene= fjordene) eller Finngall (= hvite fremmede). Substantivformen viking er trolig en nasjonalromantisk "oppfinnelse" fra 1800-tallet.

Tilbake til beveggrunnene som førte til denne vestnorske migrasjonen til Vesterhavsøyene på 700-tallet. Karsten Alnæs beskriver det lokkende og eventyrlige aspektet godt i sin bok "Historien om Norge" (Gyldendal, 1996):

Når de tok i bruk de ytterste skjær, måtte også tanken på å dra enda lenger ha meldt seg. En eller annen gang på 600-tallet eller 700-tallet kan en håndfull menn ha rodd eller seilt over Nordsjøen til Hjaltland eller Færøyene. P&ariing; Færøyene er det datert pollenprøver fra Mykines og Tjørnuvikpå Straumøy som viser at det har vært dyrket korn der så tidlig som på 600-tallet. Høyst sannsynlig er det irske munker som slo seg ned spredte steder på øyene, før de ble fordrevet av nordmennene omkring år 800.
Men på Orknøyene er det funnet kammer av reinsdyrhorn som stammer fra 600-tallet, og råmaterialet til disse kammene må ha kommet fra Skandinavia. C-14 dateringer fra nylig utgravde ildsteder på Island viser også at folk kan ha bosatt seg der minst 100 år tidligere enn man før regnet med. Islandske skriftlige kilder regner ikke med norrøn bosetning før etter 870, men er de nye dateringene riktige, må vi revurdere Islands tidligere bosetningshistorie. Også gravfunn av irske og angelsaksiske gjenstander i Norge kan være fra 700-tallet.

Hvordan det nå enn er, på 800-tallet har det foregått en storstilt utvandring fra Vest-Norge til Vesterhavsøyene som har sin parallell i det veldige landnåmet på Østlandet. Brede skip har krysset Nordsjøen med kvinner, barn, menn, krøtter, redskap og mat. Utvandrerne har fordrevet irske eneboere og munker, i flere tilfeller også den stedlige befolkning, og fordelt viker, nes og sund mellom seg. Og de har ikke bare søkt frodige beitemarker og lune daler. De har også funnet fuglefjell og utskjær med sel og hvalross, elver der laksen og ørreten gytte om høsten, og fiskegrunner der seien og torsken sto tett.

Funn fra nordspissen av Skottland (Freswick på Caithness) viser at de tidlig har drevet et organisert fiske etter stortorsk med salg for øye. På 800-tallet har de ryddet seg garder på Man, på Suderøyene, på Hjaltland, i Irland og Skottland, i England, og endelig også på Island.

Hvordan fant de så fram til disse øyene langt ute i havet? Muntlig overført sjømannskunnskap mellom generasjonene var en av de viktigste forutsetningene for å lykkes med ferden over havet. Foregangsmenns erfaringer med bråttsjøer og andre av havets lunefulle sider, med skjær og grunne sund, med landemerker og vindforhold, festet seg med klister i de rastløse unges lærenemme sinn. Solens posisjoner og vandringer over himmelen ga informasjon om retning. Ikke bare visste de at solen sto opp i øst og gikk ned i vest, men også at solens posisjon ved middag indikerer sydretning og ved midnatt nordretning i de nordlige farvann. Polarstjernen - Leiôarstjarna - ble benyttet i klarvær om natten for å holde stø kurs nordover. I tåke og overskyet vær benyttet vikingene en såkalt solstein (S&ocuter;larsteinn) for å finne solens posisjon. Solstein var antakelig et stykke finkrystallisert feltspat (som forekom på Island) som polariserte sollyset selv om sola var bak et skydekke eller under horisonten. Sagalitteraturen forteller at de bar solsteinen i en snor rundt halsen, men den er aldri konkret blitt funnet ved noen utgravning. Solsteinen var forløperen til tusmørkekompasset som ble oppfunnet på 1600-tallet, og som fremdeles er i bruk ved flynavigasjon (Kollsman Sky Compass). En annen forløper til kompasset som ble brukt av vikingene var magnetsteinen (et naturlig forekommenede magnetisk mineral), som ble brukt sammen med en jernnål. Jernnålen ble strøket over magnetsteinen flere ganger slik at den ble magnetisert. Deretter ble nålen stukket inn i et halmstrå og satt til å flyte i en bolle med vann. Nålen ville da peke i nord-syd retning. Et annet viktig navigasjons-instrument var sol-skuggj´fjøl - et slags solur av tre festet til en pinne. Langs ytterkanten var det merker som antydet retning. Dette var forløperen til sekstanten. Alle disse navigasjons-instrumentene hjalp vikingene med å bestemme breddegraden (latitude) med stor grad av sikkerhet. Verre var det med lengdegraden (longitude). Her var det kumulert sjømannskap gjennom generasjoner som viste vei. Man visste at ved å seile direkte mot vest fra et gitt utgangspunkt i Norge sannsynligvis ville nå de forskjellige øygruppene ute i havet (Ved å seile rett vest fra Bergen kunne man for eksempel nå Hvarf på Grønland). Avstanden til øyene ble beregnet i dagsreiser. Fuglenes flukt og hvalens vandringer var også viktige signaler om at land var i sikte. Til tross for dette kom ofte fartøyene ut av kurs - hafvilla, men det var nettopp disse sjanseseilasene som førte til at nytt land ble oppdaget (Eirik Raude og Leif Eirikssons ferder til Grønland og Vinland).

De første emigrantene benyttet knarren som framkomstmiddel. Den var bredere og stødigere enn vikingskipet, og kunne romme mer last. Knarren var utstyrt med dekk og var et rent seilfartøy. I 1962 ble det ved utløpet av Roskilde-fjorden i Danmark funnet 6 skipsvrak fra vikingtiden (11. århundre). Disse skipene var av ulik størrelse og form, og var blitt fylt med stein og senket for å sperre innløpet til fjorden. Av de seks skipene er Skuldelev 1 en typisk havgående knarr som var konstruert for lange ferder. Det er bygget av gran som er vokst på Vestlandet i Norge. Skuldelev I var 15 meter langt, og det er beregnet at det hadde en lasteevne på 24 tonn! I løpet av de 200 årene som var gått siden Osebergskipet ble bygget, var det foregått en perfeksjonering av skipskonstruksjonen, som gjorde skipene smidigere og lettere å manøvrere.

Det var drømmen om nytt dyrkbart land - landnåm - som var drivkraften bak disse første ferdene mot øyene i vest. Mannskap og passasjerer besto sannsynligvis av små familiegrupper. Foruten kvinner og barn, var det viktig at buskapen fulgte med på lasset - hester, kyr og sauer. Redskaper og husgeråd, klær og proviant til turen over og etableringsfasen, måtte selvfølgelig bringes med. Arkeologer har avdekket rester av alt dette på Shetland, Orknøyene og Hebridene, men funn på selve fastlandet i Skottland er sparsomme. Dette var primært en landbrukskultur, men med jakt og fiske som viktige binæringer. Dette er særpreget for vikingenes virke i Skottland, da den ellers i øyriket (Irland og Nord-England) bar preg av en typisk urban handelskultur. Sagalitteraturen forteller lite om vanlige folks hverdag i Vesterhavsriket. Stoffet som er nedtegnet, for eksempel i Orknøyingenes saga, er preget av konflikter og trefninger mellom lokale jarler og skotske konger. Noe av det mest interessante i denne sagaen er omfanget av allianser som ble inngått (og brutt) mellom regentene i Skottland og de norske jarlene. Den nære kontakten mellom gælisk og norrøn kultur gjenspeiler seg ikke minst i navnsettingen på barna, der man finner norrønifisering av typisk gæliske navn og gælifisering av norrøne. Ornøyingenes saga er også spekket med stedsnavn langs Skottlands kyster og i innlandet, de fleste av disse er identifisert, men langt fra alle. Tre kart illusterer godt ekspansjonen av vikingenes kontroll over landområder i Skottland fra tidlig vikingtid til senmiddelalderen:

Fra: The Penguin historical atlas of the Vikings (John Haywood, 1995)

Av disse kartene kan man se at de norske vikingene sto på høyden av sin makt i Skottland under Orknøy-jarlen Thorfinn Sigurdsson den Mektige, som regjerte i årene 1019 - 1065 AD. Det var imidlertid faren Sigurd Hlodvirsson den Staute (980 - 1014) som hadde lagt grunnlaget for hans maktposisjon gjennom giftermålet med skottekongen Malcolm II's datter. Sigurd var den siste hedninge-jarlen på Orknøyene - inntil han ble tvangskristnet av Olav Trygvesson i 995 AD. Sigurd vant herredømmet over store områder i Nord- Skottland, som Ross, Murray og Sutherland. Yngstesønnen Thorfinn vokste opp ved bestefarens hoff i Apaldjon (Aberdeen), og ble senere fostret opp hos en klok bonde - Thorkel Anundasson - i Katanes (Caithness). Denne Thorkel var ansvarlig for drapet på Thorfinns eldre bror Einar, som hadde etterfulgt faren Sigurd. Thorfinn var bare 5 år gammel da faren Sigurd falt i slaget ved Clontarf i Irland (1014 AD). Sigurd ble drept da han løftet det magiske ravnebanneret (det het seg at den som løftet banneret ville selv bli drept, mens hæren hans ville seire - dette slo også til). Etter oppgjøret med brødrene sine ble det en fredelig tid for Thorfinn på Orknøyene. Han dro til og med på pilgrimsreise til Roma på sine gamle dager, og da han kom hjem igjen lot han igangsette byggingen av Kristkirken ved sin residens på Birsay, der han utnevnte Orknøyene' første biskop - Thorolf. Thorfinn konsoliderte farens makt i Skottland, og etter en trefning med skottekongen Karl Hundesson la han også under seg landskapet Fife. Thorfinn var således herre over 9 jarledømmer i Skottland, alle Suderøyene og store deler av Irland. Han ble stedt til hvile i sin egen Kristkirke på Birsay.

Det har alltid undret meg litt at vi sjelden hører om vikingenes kontakt med den Nord-Østre delen av Skottland - kyststripen fra Mærhøve (Moray Firth) til Mørkvefjord (Firth of Forth). En av årsakene kan selvfølgelig være at Vikingene aldri fikk skikkelig fotfeste her. Det kan virke som om Pikterne hadde gode befestninger langsmed denne kyststripen, som mange steder er preget av bratte klipper rett ned mot havet. En av disse befestningene var Burghead Fort.

Fortet ble påbegynt på 400-tallet, og senere års utgravninger viser at det var et stort anlegg, og sannsynligvis et av Pikternes hovedbaser i nord. I sagaen kan vi lese at orknøyjarlen Sigurd den Mektige erobret dette fortet i året 884 AD, som da gikk under navnet Torridun. Arkeologene kan fastslå at det ble ødelagt av brann en gang i det 9. århundre. De best egnede og tilgjengelige landstigning-ssteder for vikingskipene var ved elveosene. Langs den nordlige kyststripen er det elvene Lossie, Findhorn, Spey og Deveron som munner ut i havet, og langs den østre kyststripen elvene Ythan, Don, Dee, samt North og South Esk som har sitt utløp i Nordsjøen. Min mors fødeby Banff ligger ved utløpet av Deveron.

Vikingenes navn på Banff var Duvøyre. Navnet forekommer kun et par ganger i Orknøyingenes saga:

Så gjorde Svein seg i stand til utferd, og da han var klar, seilte han sørover til Breidefjord, og en nordvestlig vind tok ham til Duvøyre, det er en kjøpstad i Skottland. Derfra seilte han til Mærhøve og til Ekkjalsbakke. Derfra dro han til Atjoklar til Maddad jarl, og jarlen ga Svein en kjentmann med til følge over fjellene og skogene dit han ville. Han tok da landeveien gjennom fjell og skoger overfor alle bygder og kom til Hjalmundal omtrent midt i Suderland.

Så fant Svein på at de skulle knytte sammen alle de reip de hadde. Om natten heiste de Svein og Margad ned til sjøen fra borgen, og så la de to på svøm og svømte frem langs berget til det var slutt på hammerne. Da gikk de i land og opp til Mærhøve i Suderland og derfra til Duvøyre. Der møtte de noen menn på et lasteskip fra Orknøyene; føreren for dem het Hallvard og en annen het Torkjel, de var ti i alt. Svein og Margad gikk ombord med dem, og de seilte så tolv sammen sørover langs Skottland og kom til Måøy i Mørkvefjord, der var det et kloster. Abbeden som styrte klosteret, het Baldvin. Der lå Svein og de andre værfast i syv dager; de sa at de var sendt med bud fra Ragnvald jarl til skottekongen. Munkene tvilte på at de sa sant, de mente at de var ransmenn, og sendte bud i land etter folk. Da Svein skjønte det, løp de ombord i skipet igjen, men først hadde de ranet en mengde gods fra klosteret. De seilte sin vei, innover Mørkvefjorden, og i Eidinaborg oppsøkte de skottekongen David. Han tok godt imot Svein og ba dem være hos seg.

Denne Svein som sagaen handler om var Svein Åsleifsson, ofte referert til som "den siste viking". Svein og hans 80 ledsagere hadde sin hovedbase på Gåreksøy (Gairsay) på Orknøyene. Ifølge sagaen för han på tokt to ganger om året. Vårtoktet startet etter at såkornet var i jorda og varte til midtsommer. Høsttoktet tok til etter at grøden var i hus, og varte til ut på vinteren. Svein herjet rundt på Hebridene, i Wales og Irland. Han plyndret også engelske handelsskip i Irskesjøen, og ranet et kloster på Scilly-øyene. Etter 30 år som sjørøver ble han til slutt drept under et tokt i Dublin i 1171. Skottekongen David som holdt hoff i Eidinaborg (Edinburgh) regjerte fra 1124 - 1153 AD, og ble etterfulgt av Malcolm IV, som også var jarl i Nordimbraland (Northumbria). Det var under Malcolms regjeringstid at det ble utkjempet et stort sjøslag som førte til at det store Vesterhavsriket ble delt i to.

I året 1156 ble det på Helligtrekongersaften utkjempet et sjøslag ved Islay mellom Gudrød og Somerled, og det var store nedslaktinger på begge sider. Ved daggry delte de Vesterhavsriket mellom seg.
(Chronicle of the Kings of Man and the Isles)

Det har alltid undret forskerne at man hverken har funnet skriftlige nedtegnelser eller arkeologiske spor etter eventuelle vikingangrep mot klostre langs Skottlands Nord- og Øst-kyst. Ikke før i 1994, da arkeologen Martin Carver fra Universitetet i York, fikk tillatelse til å foreta utgravninger ved Tarbat Ness, en liten kystlandsby ca. 40 mil nord for Inverness. Han begynte først å grave opp gulvet i en kirke fra 1100-tallet. Her fant han 67 skjeletter, hvorav 57 var av menn! Flere av hodeskallene bar preg av henrettelse ved sverd eller øks. Carver fant senere rester etter et metallverksted, og innerst i et lite dalføre i nærheten, fant han også spor etter gårdsdrift fra vikingtiden. Mellom dette gårdsanlegget og kirken gjorde han sitt mest oppsiktsvekkende funn - et svart jordlag bestående av brent trevirke og jernnagler. I dette laget gravde man fram stykker av vakker ornamentalkunst. Dekorasjonene var typiske for klostervesenet fra epoken før vikingangrepene satte inn, og var nylig blitt innhugget da de brutalt ble istykkerslåtte. Utgravningene i området fortsetter, men mye tyder på at dette kan være det første håndfaste bevis på et vikingraid mot et kloster i det Nordvestlige Skottland.

Nordvest for Inverness ligger den lille byen Dingwall, der min far var stasjonert en stund under krigen. Navnet på byen er en anglifisering av det norrøne navnet på vikingenes tingsted eller tingvoll (Thingvellir). Omr&arin g;det rundt Moray Firth (Mærhøve) må således ha vært et sentralt maktsenter i vikingenes Skottland, siden de valgte å legge tingstedet sitt her.