Fiskevær og folk
Fartøy og redskaper
En ny tidsalder
Klær og skikker
Et liv som fisker
Fisket - slik en dikter ser det

Fiskevær og folk.

Langs kystlinjen fra The Moray Firth til Aberdeen ligger fiskeværene tett i tett. I dette nord-østre hjørnet av Skottland - kalt Buchan eller "knoken" - har fisket vært hovednæringen i generasjoner. Min oldefar David Gault og hans forfedre vokste opp i Portknockie, men flyttet senere til Banff, der han slo seg ned med sin familie. Andre familiemedlemmer slo seg ned i Portsoy, Buckie, Whitehills og Macduff. Husene ble vanligvis bygget i rekker nær havet, klemt inn mot høydedragene mot land. Denne nærheten til havet var av ren praktisk betydning. I eldre tider, før utviklingen av produksjons-enheter, måtte familiene - bokstavelig talt - bære lasset selv. Fiskegarn og utstyr måtte bæres fra båtene og lagres i husene mellom toktene. Husene var vanligvis på to etasjer, med et loft til oppbevaring av utstyr og tørking av fiskegarn. Husene var små, og måtte til tider vært svært trangbodde, som denne folketelligen fra Rathven i 1841 viser :

Adresse : Portknockie (2 rom med ett eller flere vinduer)
Margrete Galt, 45 år
James Galt, 14 år
John Galt, 12 år
Joseph Galt, 10 år
David Galt, 6 år (min oldefar)
Margrete Galt, 2 år

Familiefaren, James Galt, var ute på fisketokt da denne folketellingen fant sted.

fish family fishermen aboard their vessel fishmarket in Dundee

Min mor vokste opp i et slikt hus i Banff. På toppen av den bratte gaten Campbell Street, der denne løper inn i St. Catherine Street, kjøpte min bestefar et pent hus, som han døpte "Primrose Hill". Sommeren 1999 ble jeg for første gang vist rundt i dette huset av det koselige eldre ekteparet som bodde der nå. De viste meg også loftet der bestefar hadde lagret fiskegarn og utstyr, men som nå var ominnredet til soverom. Haven bak huset var romslig, og mens jeg vandret rundt mintes jeg historier min mor hadde fortalt fra sin barndom. Her pleide hun å oppbevare alle de rare sakene og dyrene som hennes far brakte med seg etter uker på sjøen - en gang hadde han med seg en selunge. Mor hadde selungen i en sinkbalje med vann i hagen, og bar den ned til havet hver dag til en svømmetur. Hun hadde også hund og apekatt. Jeg regner med at hennes eldre bror - Sandy - var sammen med sin far på fiske, og det må ha vært stor gjensynsglede hver gang de kom tilbake fra sjøen.

Livsrytmen i disse fiskesamfunnene ble i høy grad bestemt av fiskestimenes årlige vandringer. Været var selvsagt også upålitelig, og mang en hasardiøs og farlig utflukt ble gjennomført i jakten på "the silver darlings" (silda). Mange fiskere ofret livet. Her er skjebnen til noen av mine slektninger :

Min mors grandonkel (?) James Goodbrand :

Natten til 13. desember 1908 forliste Zulu seilbåten "Atalanta" (BF 625), hjemmehørende i Portsoy. Den ble rammet av cargo dampskipet "Perth". Kollisjonen skjedde rett etter at "Atalanta" hadde seilt ut fra Lowestoft på vei hjem etter høstens sildefiske. To av mannskapet på sju omkom. "Atalanta" ble bygget i Buckie I 1901.

Min mors onkel John Goodbrand (født 1875) :

Den 8 desember 1923, klokken 04.30 om morgenen i Moray Firth, vis a vis Fordyce Parish, Banffshire, omkom John Goodbrand i en alder av 48 år; sønn av fisker John Goodbrand. Dødsårsak : druknet etter en ulykke om bord i motorskøyta "Sovereign" (BF 1708) (etter sjøforklaringen). (To andre fiskere druknet i den samme ulykken).

John George Blair, mann til min mors kusine Jessie (født 1901) :

Dødsfall til sjøs :
Skip : "Taylor"
Dødsdato : 30 september 1937
Sted : Omkring 8 miles S.ø. for Buchan Ness i Nordsjøen
Yrke : 2. ingeniør
Dødsårsak : drukning
(Tre andre menn om bord i "Taylor" druknet også).

En av de verste fiske-katastrofene i skotsk historie fant sted i Moray Firth i august 1848. Over 800 båter la ut på sjøen fra Wick på ettermiddagen fredag den 18. august, dro ca. 15 km ut og kastet garnene sine. Ved midnatt var det klart at været stadig ble verre - vinden økte i styrke og sjøen gikk høyt - og mange skippere bestemte seg for å trekke inn garnene og søke mot smulere farvann. Disse var heldige. Denne natten forliste 124 fiskeskåyter langs Skottlands østkyst. 100 mann mistet livet, og etterlot seg 47 enker og 161 barn.

Denne usikre måten å leve på gjennom århundrer førte til at det ble et sterkt samhold fiskerfolket imellom, og førte til utviklingen av "stammeliknende" måter å takle dagliglivet på. Inngifte var nesten en regel innenfor fiske-samfunnet. Guttene giftet seg som regel tidlig i 20-årene, jentene ofte enda tidligere. Kvinnene hadde en svært spesiell stilling i disse samfunnene. De deltok helhjertet i sine menns arbeid, og levde et strevsomt liv. Ingen kvinne utenfor fiske-samfunnet ble betraktet som fysisk eller mentalt egnet til å takle det blodslitet det innebar å delta i linefisket - samle agn, rense muslinger, arbeide med skarpe kroker, sløye fisk og traske rundt med fiskekurven på ryggen dag etter dag for å selge mannens fangst. Barn av fiskerfolk var kjent for - omtrent alltid - å følge i sine fedres fotspor.

Old fishermen redding the lines The last steamer working with lines

Denne praksisen med inngifte førte til at fiskerfolket etter hvert kom til å dele et begrenset antall slektsnavn. Visse slektsnavn er blitt knyttet til bestemte steder i generasjoner : for eksempel Burgon med Eyemouth, Patience med Avoch, Coull og Tate med Buchan-området. Min bestemors familie og forfedre - Goodbrand-slekta - var knyttet til fiskeværet Whitehills. I landsbyen Downies, syd for Aberdeen, delte 236 av de 249 familiene i 1870 bare fire slektsnavn - Wood, Main, Leiper og Knowles - og de andre 13 familiene var ikke tilknyttet fisket. I denne situasjonen var det derfor en utbredt praksis å benytte kjælenavn eller klengenavn - og i virkeligheten nødvendig for å kunne kommunisere. Det var vanlig for menn å bli knyttet til navnet på båten de var ombord i, men flere av klengenavnene var mer oppfinnsomme. En av min mors fettere - James Bruce - var i hele sitt liv kjent som "Cackie", og min oldefars kjælenavn var "Old Daisy". I min begrensede slektsforskning har jeg registrert 10 Alexander Gault og 6 David Gault, og i Goodbrand-slekta : 7 James, 6 Alexander og 6 John. Menn med navnet Alexander ble enten kalt Sandy eller Alick, og dersom det ble for mange Sandy'er, pleide min mor å understreke at hun mente "oor (vår) Sandy" (broren). "Doddie" var kjælenavnet for George.

Noen av disse fiskeværene eksisterte fra før 1500-tallet. I 1677 ble Portknockie grunnlagt av menn fra Cullen. I 1716, grunnla Thomas Ord Findochty ved å bosette stedet med 13 fiskere og 4 gutter fra Fraserburgh. Macduff vokste fra et beskjedent lite sted i 1732 med bare noen få hus, til en stor landsby med over 1000 innbyggere i 1790. Det går også mange historier om forlis av fremmede fartøyer opp gjennom tidene, og om de skipbrudne som bygget opp nye samfunn, for eksempel Newhaven (hollendere) og Rosehearty (dansker). Delvis på grunn av den store forflytningen av fiskere fra østkysten til Kintyre-området i vest i løpet av 1700- og 1800-tallet - døde det Gæliske språket nesten ut. Min mors hjemby Banff har bevart protokoller som stammer fra Hansatiden i det 12. århundre, der Banff sannsynligvis var et handelssentrum for det nordlige Skottland, slik Bergen var det i Norge.

Klær og skikker.

Fiskerfolket var lette å kjenne igjen ved måten de kledde seg på. Det var viktig med varme og vindtette klær når man skulle ut på havet. På mange steder uten skikkelige havner var det vanlig at kvinnene bar sine menn ut til båtene for at de ikke skulle være våte på sin første arbeidsdag. Fiskernes klesplagg ble behandlet på forskjellig måte for at de skulle bli vanntette. Før de moderne oljehyrene kom på markedet i 1920-årene, ble lerretstøyet innsatt med linfrø-olje eller en eikebark-mikstur (barkit). Vadestøvler av lær var obligatoriske. Læret ble også ofte preparert for å gjøre det vanntett. Noen steder ble smeltet torskelever blandet med tjære eller svinefett til dette bruk. Undertøy av ullflanell, vester, tykke ullgensere (jerseys, genseys), tykke blå bukser og tunge jakker ble brukt. Skjerf hindret vannet i å renne nedover nakken. Klærne hadde som oftest ikke knapper, for å unngå at fiskelinene hengte seg fast i tøyet. Gummistøvlene gjorde sin inntreden i 1930-årene, og da var også oljehyrene begynt å bli vanlige - som regel sterkt gule i fargen. Motene varierte noe fra sted til sted, men vanligvis - når de gikk i land - kledde fiskerne seg helst i mørkeblå dobbeltspente dresser og caps på hodet. Eldre fiskere anså seg som pent kledde i sine gensere. I gamle dager kunne man se hvilket distrikt fiskeren kom fra ved å se på mønsteret i genseren.

Fishwifes in Lossiemouth Proud fisherman in his gersey Fishwomen in Lowestoft

Fiskekonene var lett gjenkjennelige i sine stripete skjørt, mørke sjal og skaut, med hvite strømper og slippersko, stolt bærende på sitt varemerke - fiskekurven. Kvinnene fra Newhaven bar særlig fargerike drakter - hvite flanell-skjørt med røde striper under et overskjørt med gule striper på innsiden, og med utbrettede hjørner. Sjalene og blusene var vakkert broderte. De gikk under kjælenavnet "de gule sommerfugler". I nord-øst hadde fiskekonenes reise-pledd forskjellig mønster alt etter hvilket distrikt de kom fra : rød og sort rutete i Inverallochy og Cairnbulg, blå og sort rutete i St. Combs, sort og hvit rutete i Broadsea, grått og hvitt i Pitulie og brunt i Rosehearty. Kvinnene slo seg vanligvis sammen i grupper på fem eller seks for å kjøpe en kasse fisk på kaia, og delte den så mellom seg. Deretter lastet hver av kvinnene sin andel av fisken over i fiskekurven og en mindre kurv som ble kalt "scull". En fiskekurv fylt med våt fisk kunne veie opptil 50 kilo, som ble båret på ryggen og festet til pannebrasken med et bredt bånd.

The Fisher Lass

Tabu og overtro florerte i fiskesamfunnene. Noen av disse var lokale, mens andre var vanlige blant alle europeiske sjøfolk. Bestemte dyr og ordet som betegnet det var tabubelagt, særlig gjaldt dette grisen, haren og laksen. Måtte man omtale disse dyrene brukte man andre navn, som "himsel" for grisen, "langøre" for haren og "rødfisk" for laksen, og dersom man i vanvare kom til å uttale tabuordene, utløste det et rituale der man berørte noe som var laget av jern, mens man sa "cauld iron" (kaldt jern). Mange av disse overtroiske skikkene kan spores tilbake til en tro på hekseri, og en samlebetegnelse på dem på skotsk er "freets" som er avledet av ordet frukt, det vil si det gode i et objekt som kunne stjeles av en heks eller ond ånd.
Det interessante er at denne overtroen, som sannsynligvis var mer utbredt i hele samfunnet i eldre tider, overlevde lengre i fiskesamfunnene.
Jeg husker min mor som svært overtroisk. Ting som falt i gulvet betydde alltid noe spesielt - et forvarsel om en persons ankomst. Ulike saker kunne ikke stelles på bordet eller brukes innomhus. Når vi barna av vanvare brøt disse tabuene, sa min mor alltid "touch wood" (ta på tre). Min mors spesielle evner til å spå om framtiden i kaffegrut eller teblader ble kjent langt utover vårt nærmiljø. Vi barna pleide å erte henne ved å si at "Hvis du hadde levd i et annet århundre hadde du blitt brent som heks".

Religionen hadde også en sterk stilling i de fleste av de gamle fisker-samfunnene, og mange av de skotske fiskerne var faste i troen. Generelt hadde religionen en sterk posisjon på 1800-tallet - bruddet med The Church of Scotland for å danne The Free Church i 1843 hadde innvirkning på alle lag i samfunnet - men fiskerfolket var kjent for å være spesielt pliktoppfyllende ved å holde Sabbathen (søndagen) hellig, og de var flittige kirkegjengere. Langsmed kysten ble Sabbathen generelt ansett som en hviledag både for fisk og menn. Frelsesarmeen ble høyt respektert og hadde stor framgang i fiskeværene langs kysten. Likedan The Royal National Mission to Deep-Sea Fishermen (Den kongelige nasjonale misjon for dyphavsfiskere), som ble grunnlagt i 1881. Baptist-menigheten sto også sterkt.
Sildefisket på begynnelsen av 1800-tallet var preget av et stort konsum av whisky - en flaske whisky om dagen var en del av kontrakten mellom skipperne og fiskemottakene - så det er kanskje ikke så rart at det etter hvert vokste fram en sterk avholdsbevegelse i allianse med kirken. Mange av fiskeværene hadde egne organisasjoner som manet til kamp mot "djevelens drikk".

Gutting in Tarbert Herring drifter Under sail 2

Mannskapet ombord på fiskeskøytene utviklet en rekke metoder for å fordele fangsten mellom seg på en rettferdig måte. I Golspie var det for eksempel to måter å gjøre dette på. Den første måten var at mannskapet - vanligvis fire - fordelte fangsten i fire like hauger, snudde ryggen til, og spurte så en tilfeldig forbipasserende om å rope "Co leis seo ?" (Hvem eier denne ?) mens han pekte på en av haugene. Den av mannskapet som svarte fikk haugen. Dette ble gjentatt til alle haugene var fordelt. Den andre måten, en videreutvikling av den første, innebar bruken av kjennetegn, der den forbipasserende samlet inn kjennetegnene fra mannskapet og fordelte dem på de ulike haugene. De som eide kjennetegnene, som kunne være en trestykke, ei lue, en stein, en kniv, og lignende, fikk tilsvarende haug med fisk. Kjennetegnene varierte fra gang til gang, slik at ikke noe bestemt kjennetegn ble knyttet til en bestemt person. Bruken av kjennetegn var utbredt og har en lang forhistorie. Skottenes betegnelse for det spesielle trestykket som oftest ble brukt var "cavel" eller "kevill", og hele prosessen ble kalt "casting the cravels" (kaste trestykkene).

Fartøy og redskaper.

Det har vært drevet fiske i Skottland siden førhistorisk tid. Fiskebein fra arkeologiske utgravninger vitner om at det også må ha vært drevet fiske fra båter. Det er usikkert hva slags fartøy de kan ha brukt, men sannsynligvis var de delvis bygget av dyrehuder. Den norske professoren Sverre Marstrander og Paul Johnstone forsøkte å rekonstruere en slik båt i 1971, basert på en helleristning fra Kalnes (i nærheten av min fødeby Sarpsborg). Båten ble bygget av 8 kuskinn over en ramme av or og lind, og viste seg å være sjødyktig, iallfall innenskjærs. En kopi av denne båten - "Brendan" - ble bygget av Tim Severin i 1976, og var sjødyktig nok til å krysse Atlanteren via Færøyene og Island.

The Kalnes rock carving Brendan Rock carving 2

Forskere mener at prototypen på de skotske fiskebåtene må være basert på gamle skandinaviske båt- konstruksjoner. Den norske båtbygger-tradisjonen sees tydelig i alle de gamle skotske fiskeskøytene, med klinking av langsgående plankebord, med skrogets utforming der for- og akterstavn er like, og i måte å bygge på, der kjølen og de undersittende plankebordene festes før de tverrgående støtteribbene. Av gamle opptegnelser går det fram at norske båter ble eksportert til Shetland tidligere århundrer, for eksempel i 1566-67 da 17 båter ble fraktet dit fra Bergen, i 1620-21 da nye 17 båter ble eksportert, og på 1740-tallet da et cargo-fartøy fra Shetland dro til Suøysund (?) i Norge for å hente 8 seks-årede båter (seksinger) og 24 fire-årede (firinger), samt tømmer og tjære. Opptegnelsene vitner også om at båtene ankom umonterte i byggesett - ferdig formet og behandlet - og ble satt sammen i Skottland.

Det synes som om jolla (yole) var den opprinnelige båt-typen (Færøy-jolla, Ness-jolla). Dette var slanke fartøy, 20 - 22 ft lange over en kjøl på 15 ft. De var utstyrt med årer og en mast med firkantseil. Det var lett å trekke dem opp av vannet, og de ble hyppig brukt til linefiske innenskjæ,rs. De større firingene og seksingene utviklet seg fra disse jollene, og trengtes for å kunne dra lengre ut på havet og frakte større fangst. Shetland-seksingen representerte høydepunktet i denne utviklingen. Disse var i hovedsak 30 ft lange. Til tross for navnet var noen av disse utstyrt med åtte årer (åttringer). Skroget var inndelt i flere rom med skillevegger : lengst akter var "skotthullet" der skipperen satt, deretter kom skottet som rommet fisk og ballast ; "owse-room" (øserom ?) der agnet var oppbevart; midtrommet som var den egentlige arbeidsplassen der man kastet linene og halte inn fangsten; framrommet med mer ballast og fyrkjele; og øvrerommet med forstavnen, der seil og redskaper ble oppbevart. Seksingene utgjorde grunnstammen i linefisket fra tidlig på 1700-tallet til begynnelsen av det 20. århundre. Høydepunktet var i begynnelsen på 1800-tallet, da nesten 500 seksinger og 3000 mann arbeidet i haaf (hav)fisket ved Shetland. Med urokkelig tillit til seksingens sjødyktighet, dro mannskapene ut på det stormfulle havet, ofte utenfor landsikt. De brukte 6 - 7 km lange liner for å fange torsk, lange og kveite. Navigasjonen var prisgitt skipperens dyktighet og erfaring. Et glimt av solen en spesiell tid på døgnet og sjøfuglenes flukt, var ofte de tegnene han trengte for å føre skøyta trygt hjem. I tåkevær var det vanlig å benytte tåkelurer laget av kuhorn. Men det vanligste navigasjons-hjelpemiddelet var bruken av landemerker - høydedrag, kirkespir, øy-streder.

En annen type fartøy, som ble brukt av fiskere fra øya Lewis, var sgoth'en. Den var 33 ft lang med tre tofter (rorbenker). Mannskapet besto av seks eller syv mann. Enda en type fartøy, som liknet på seksingen og sgoth'en, ble benyttet på Orknøyene. Denne typen hadde en mer avrundet kjøl, som ble brukt til å frakte kyr og sauer mellom øyene.

The Reaper Sixems in Shetland fishing boat 4

Det overlegent mest alminnelige fartøyet langsmed hele Skottland- kysten i begynnelsen av 1800-tallet var "Fifie". Navnet tyder på at det ble konstruert i Fife. En "Fifie" målte opprinnelig mellom 25 og 30 ft, men vokste betraktelig i størrelse mot slutten av århundret, etter hvert som mannskapene våget seg lengre og lengre ut til havs på jakt etter sildestimene, inntil de nærmet seg lengder på 75 ft og var registrert til 25 bruttotonn. Med en vertikal eller svakt hellende forstavn og akterende, hadde de ennå bevart spor av sin norske herkomst i klinkingen, skjønt kravell-bygde fartøy etter hvert ble mer vanlig.

En konsekvens av den store skipskatastrofen i 1848 var at et nytt fordekk skulle bygges for bedre å beskytte mannskapet mot dårlig vær. Fiskerne selv var skeptiske i begynnelsen, men etter hvert svingte opinionen i favør av disse delvis dekk-bygde båtene, og fra 1855 ble de bygget i Buckie, og senere også ved andre skipsverft. En annen tradisjonell fiskebåt, som ble brukt i Moray Firth, var "Scaffie" eller "Scaith". Den var 40 til 45 ft lang, med et mannskap på fem. Scaffie var i utstrakt bruk helt til slutten av 1800-tallet, da de ble erstattet med større "Fifies" og "Zulus" (oppkalt etter datidens Zulu-kriger i Sør-Afrika). Zulu'en ble konstruert av William "Dad" Campbell fra Lossiemouth i 1878. Zulu'en kombinerte Fifie'ens oppreiste forstavn med Scaffie'ens mer hellende forstavn. Zulu'ene kunne bli inntil 90 ft lange, og benyttet store seil på opptil 70 ft høye master. De var raske i sjøen, og kunne gjøre opptil 10 knops fart når de var på vei mot markedene med fangsten.

Etter hvert som båtene ble stadig større økte behovet for skikkelige havner.
I nord-øst var det Fraserburgh som hadde den beste havnen i regionen, med 10 ft vann ved nippflo. Den ble bygget i 1546 som et ledd i byens utvikling av Fraser-godseierne i Philorth, og som en utvidelse av landsbyen Faithlie. Byen føler seg beæret av å ha Skottlands eldste moderne fyrtårn, bygget i 1787. Utbygging av havnen i Aberdeen tok til i begynnelsen av det 17. århundre, og i nord ble Peterheads første havn anlagt (kjent fra gammelt av som Port Henry) sent på 1590-tallet, like etter at byen hadde fått status som kjøpstad (Royal Burgh). Portsoy havn ble bygget sent på 1500-tallet, og byen hadde en livlig handel. Som nevnt, drev Banff handel med Hansa-forbundet i det 12. århundre, men havnen ble ikke skikkelig utbygd før på 1770-tallet, da det utviklet seg et lite fiskesamfunn - Scotstown - i byens utkant. Scotstown var hjemstedet til min bestefar George Gault i 1930-40 årene, og det var i dette lille fiskeværet min mor og jeg bodde under vårt besøk her i 1948-49.

Silda har spilt en viktig rolle i Skottlands fiskeri-historie i mange århundrer.
De vandrende sildestimene utenfor kysten av Skottland ble først fanget og utnyttet av hollenderne i det 12. århundre, og metodene for sløying, salting og pakking av sild stammer fra dem. Tradisjonelt var det to måter å konservere silda på : "rød" sild ble framstilt ved røyking av hel saltet sild over trebål i 3 – 6 uker i spesielle røykehus; "hvit" sild ble konservert ved først å sløye silda, og deretter pakke dem tett sammen i tønner mellom lag med salt.

fishing 1 fishing 2 fishing 3 fishing 4

Standardmetoden for sildefiske var å bruke drivgarn, en relativt enkel teknikk, som holdt seg omtrent uforandret helt til 1960-årene. Drivgarnet blir kastet slik at det blir hengende som en gardin i sjøen, med en rekke flytebøyer festet til den øvre kanten, og lodd til den nedre. Tidlig på 1800-tallet var fiskegarnene hjemmelagede av lin eller hamp, og en drivfisker kunne kaste kanskje 12 slike, festet i hop slik at de dannet en nettvegg i vannet. Om natten, når sildestimene jaktet på plankton langs overflaten, ruset de rett inn i fiskegarnet. Etter hvert som båtene ble større økte også antall fiskegarn i drift. I 1860-årene kunne en drivgarnsfisker ha opptil 24 fiskegarn, hvert med en lengde på 120 ft og 20 ft dype, slik at "veggen" ville strekke seg nesten 800 meter fra båten. I 1860-årene kom bomulls-garnene på markedet, et stort framskritt, da bomulls-garnet var lettere å håndtere og ga bedre fiskeutbytte. Bomulls-garnene ble forsterket ved å dyppe dem i en ekstrakt av eike- og bjørkebark - en prosess som ble kalt "barking".

Sildefisket utviklet seg til å bli en stor årlig begivenhet. I katastrofeåret 1848, ble det regnet ut at 3500 båter var i aktivt fiske langs østkysten, med et mannskap på mellom 17000 og 18000 menn. I tillegg kom antall mennesker på land som var engasjert i sildefisket, sløyere, pakkere, bøkkere, kremmere, vognmenn, båtbyggere, seilmakere - alle var de avhengige av silda. Silde-tønnene ble laget av en hær med bøkkere av granstaver importert fra Norge.

I 1830-årene - i Firth of Clyde - begynte noen fiskere å bruke drivgarn på en ny måte. I stedet for å kaste ut fiskegarnet og passivt sitte og vente på at silda skulle forville seg inn, dro de garnet gjennom vannet og fanget den silda de støtte på. Den første ring-nota ble laget ved at man spleiset sammen drivgarn slik at de formet en trål. Ring-not hadde vært i bruk i Norge fra 1760-tallet under sildefisket. Denne måten å fiske på ble ofte kalt tråling, men gikk vanligvis under betegnelsen ringnot-fiske. Ringnot-fisket utviklet seg etter hvert til en svært sofistikert metode, en forløper for det effektive - noen vil si dødelige - snurpenot-fisket, som gjorde sitt inntog i skotske farvann i 1960-årene. Båtene arbeidet parvis. En båt kastet garnet, så fisket partneren opp den ene enden, før de to båtene snurpet garnet sammen og satte kursen mot hverandre for å fange fiskestimen.

Selv om det i 1860 og 1870-årene ble gjort noen mislykkede forsøk på å utstyre fiskeskøytene med dampkraft, kom de først i vanlig bruk rundt århundreskiftet. De første dampdrevne skøytene hadde trekjøl og var bygget i Yarmouth og Lowestoft, men disse trengte ytterligere forsterkning for å kunne dra ut til de nordligste fiskebankene. Dampdrevne fiskeskøyter ble produsert ved verft i Portgordon og Buckie fra 1903, og i Cullen og Portknockie fra 1906. Disse fartøyene oppnådde lengder på 75 - 90 ft. Det tok imidlertid lang tid før seilskutene forsvant. For det første var de langt billigere å bygge og vedlikeholde : en Zulu kunne koste £800, mens man for en dampdrevet skøyte av tilsvarende størrelse måtte punge ut med £3000, og vinden var gratis, mens dampmaskinene krevde tonnevis med kull, for ikke å snakke om utgiftene til fyrbøter. I 1914 utgjorde seil-skutene 72 % av den skotske fiskeflåten. Innen 1925 hadde andelen sunket til 54 %, og endelig i 1967 var antallet sunket til null.

Bill Joiner's boat Fishingboats in MacDuff Bill Joiner onboard his fishingboat

Ikke før hadde dampkraften utfordret seilet før den også ble truet av olje-forbrennings-motoren - som først ble installert i de gamle Fifies og Yoles - deretter av Kelvin-motorene som gikk på bensin/paraffin, og endelig av dieselmotoren. Innen 1919 - det året min mor ble født - hadde antallet motorbåter økt til 1844, og representerte 23 % av den registerte skotske fiskeflåten.

Tilbakeblikk på et liv som fisker.

For mange av menneskene langsmed nordøst kysten av Skottland har dragningen mot havet vært sterk, og for Banff-boeren James Bruce har havet og fisket lenge vært et kjært og fascinerende interesseområde. Den tidligere fiskeren James Bruce har gjennom et langt liv samlet fotografier, bøker og dokumenter som gjenspeiler områdets stolte maritime fortid.

I dag - mer enn 30 år etter at han la sjølivet bak seg - bor James Bruce og kona Audrey fremdeles bare et steinkast fra havet - i Fountain Park Street i Banff. Hjemmet deres bærer overalt preg av forfedrenes stolte maritime historie. Den ene veggen i stua er dekket med bilder av fiskeskøyter, som illustrerer skiftningene i fiskeryrket opp gjennom historien. Gamle brune fotografier, kobberstikk og malerier avdekker fiskeskøytenes forvandling fra små åpne seilbåter, via seil- og dampdrevne skøyter av Zulu-typen, til de større dampdrevne fangstskøytene som dominerte havnebildet langs Nordsjø-kysten, helt til også disse måtte melde pass i 1950-årene.

I mange år var faren havnefogd i Banff, og da havna stengte for kommersiell drift, reddet James Bruce unna regnskapsbøkene som strakte seg helt tilbake til 1888. Her var alle fiskefangstene som ble tatt i land i Banff registrert med sirlig nøyaktighet, slik det var for vane i gamle dager.

James Bruce kan spore sin egen families befatning med fisket i området helt tilbake til 1875, da hans bestefar ble lokket av Banff havns gode rykte, og forlot Portknockie for å slå seg ned her med familien. Han fikk bygget sin første båt ved skipsverftet Green Yards i Banff, og døpte den etter sin kone - "Jessie Mair Bruce".

I 1910 var det tid for fornying, og James Bruce sjøsatte dampskøyta "Inverboyndie" med forfatterens onkel (min morfar George Gault) som skipper og sine brødre som mannskap, samt to menn fra høylandet som bodde hjemme hos Bruce-familien på den tiden. Noen år senere bestemte besetningen seg for å kjøpe en større båt, som de døpte "Inverboyndie 2". Min bestefar George Gault var i en periode skipper på denne båten.

Morfar på fiskeskøyta James Bruce on board

For Bruce-familien ble "Inverboyndie 2" lenge en lykkebringende båt, men etter hvert må framgangen ha stagnert. James Bruce har forsøkt å finne ut hva som skjedde med fiskeskøyta etter at familien solgte den. Det viste seg at restene etter den lå på havbunnen rett utenfor Dell Rock, der den gikk på grunn i 1932.

Etter salget av "Inverboyndie 2" leide bestefaren og mannskapet hans en fiskeskøyte ved navn "EJM" (Eliza J. Mair), og i pakt med tradisjonen ble den fraktet til havna i Banff, der den ble grundig rengjort - innvendig og utvendig - av kvinnene i familien. Det var nær ved at kvinnene i Bruce-familien hadde gått til streik da de fikk øye på alle rottene som pilte omkring i fiskeskøyta.

Fiskeskøytene fulgte etter fiskestimene på deres årlige vandringer rundt til de frodige fiskebankene - fra Shetland i januar/februar, til Mallaig i mars måned, og videre til Peterhead og Aberdeen i sommermånedene, deretter ned til Yarmouth, før de satte kursen hjem til jul. Mannskapet var derfor borte fra hjemmet i lange perioder i løpet av året, men det var ingen i familien som klagde, for det var bare slik det skulle være.

For James Bruce var det aldri noe spørsmål om å velge andre yrkeskarriérer enn sjølivet, og i 14-års alderen fikk han hyre på en skøyte som fraktet forsyninger ut til krigsflåten i Scapa Flow på Orknøyene. 16 år gammel fikk han jobb som kokk ombord i fiskeskøyta "Sincere" fra Portknockie, for etter hvert å stige i gradene til fyrbøter, med en lønnsøkning på 10 shilling i uka. Jobben som kokk falt ofte på yngstemann om bord. James Bruce har gode minner fra denne første opplærings-tiden : "De dyttet meg bare ned i byssa og skalket luka med ordre om bare å sette i gang med jobben" forteller han.

Som fyrbøter var det hans jobb å passe fyrkjelen og dampmaskinen. Som fyrbøter var han også én av de tre om bord med fast lønn. For resten av mannskapet på 10 var det størrelsen på fangsten som til en hver tid avgjorde lønna - ingen fisk, ingen lønn. Oftest var det skipperen som førte skøyta ut, mens det var fyrbøteren som manøvrerte henne hjem igjen, og hvis noen uteble fra jobben om bord ble det lite søvn på de som var igjen.

James Bruce beskriver hvordan fangsten ble losset i Fraserburgh : "Først la vi noen fisker i en kurv, og en fra mannskapet løp opp med denne til fiske-auksjonen på markedet. Den som da fikk tilslaget på fangsten ble så med ned til fiskeskøyta for å losse fisken. Deretter ble den saltet ned på store tønner." Vanligvis arbeidet man i 4-timers skift.

Etter en sesong om bord i "Sapphire", tok James Bruce igjen hyre som fyrbøter om bord i "Corriedoune". Det ble en opplevelsesrik tid. Under krigen var konvoi-rutene til Scapa Flow forbudt område for fiskerne, og James Bruce husker godt hvordan "Corriedoune" så vidt unngikk en katastrofe etter at skøyta hadde kommet ut av kurs. En natt i 1943 drev "Corriedoune" med fiske innenfor forbudssonen med slokte lanterner, da en av fiskerne hørte turbinene fra et stort slagskip med kurs rett mot fiskeskøyta. Dette var i en tid før skipene ble utstyrt med høysensitive radaranlegg, slik at det hadde vært fullt mulig at slagskipet kunne rent over skøyta uten engang å merke det. Mannskapet tente straks en lanterne, og unngikk så vidt å bli truffet av slagskipet, som kuttet over fiskegarnene som var lagt ut. Flere uker senere fikk de høre historien fra den andre siden. En marinegast i Fraserburgh fortalte levende om alt det strevet mannskapet hadde hatt med å fjerne alle garnrestene fra propellene til skipet "King George the Fifth", etter det mystiske møtet med en fiskeskøyte i Scapa Flow.

Etter en periode i handelsflåten sa James Bruce farvel til sjølivet for godt i 1968. Han gjenopptok sitt gamle yrke som fyrbøter, med ansvar for fyrkjelene på Chambers Hospital i Banff.

En ny tidsalder.

I Aberdeen - Granitt-byen - måtte trålerne etter hvert konkurrere om arbeidskraften med den hurtigvoksende oljeindustrien, på jakt etter en annen av havets velsignelser - det "sorte gullet". George Wood forteller :

Da oljen kom, blinket det bare pund-tegn i øynene på folk i byen og på havna, bortsett fra hos Bailie McGee, som ønsket å stå imot og bevare gamle "Torry" - men han ble bare skjøvet i bakgrunnen, det var ingen som var interesserte i å ta vare på gamle "Torry". Kaiene og bryggene ble modernisert. Da olje-eventyret startet i begynnelsen av 1970-tallet, var det mange av de middelaldrende og eldre fiskerne som ble tiltrukket av jobbene innen olje-industrien. Det å være borte 14 dager om gangen bekymret ikke fiskerne - de var vant med strie tørner. De tok seg jobber som blant annet fyrvoktere. Mange fiskere dro ut til plattformene i Nordsjøen, ikke med en gang, men etter hvert som det gikk opp for dem hvor landet lå, og hvilket behov oljeindustrien hadde for deres arbeidskraft. De fikk gjerne jobb som riggere fordi de var gode til å spleise stålwirere. De fikk bra jobber. I løpet av en 14-dagers periode ute med 10-timers skift, fikk de 10 timer fri, en god seng, den beste maten en kunne få, faste rutiner og svært gode lønninger - noe de ikke var så godt vant med fra fiskeryrket. Trålerne led et stort tap når de forsvant, de kunne ikke uten videre erstattes. Trålerne var derfor tvunget til å hyre mannskaper som manglet erfaring. De var udugelige, og midt på 1970-tallet fant selskapene ut at driften ikke lengre var økonomisk forsvarlig. Tråler-flåten i Aberdeen ble kraftig redusert, og var det i en 10-års periode helt fram til begynnelsen på 1980-tallet. Den eneste måten å fortsette på var å få tak i ekte fiskere med erfaring og holde seg unna løsgjengerne.

I dag ser det ut til at fiske-industrien igjen er på vei oppover. Folket i dette området har levd av det sjøen har gitt dem i tusener av år. "Salt i blodet" er blitt overført mellom generasjonene. Det er opp til oss å sørge for at det ikke stanser nå.

Fisket - slik en dikter ser det
Dikt av James Slater fra Portsoy, skrevet i begynnelsen av 1960-tallet.

Fishing-Line, Drift & Seine.

There was different kinds o'fishin' carried on here in Portsoy,
And varied types o'lines and gear, oor men did here employ;
There is an art in fishin', and Portsoy men learnt it weel,
Tae catch fish in their season, wi'net and line or creel.

The herrin' net was in its day the main stay o'the toon,
A fleet o'boats wi' steam or sail, the herrin' followed roon';
In the Autumn it was Lowestoft, in Summer Shetland Isle,
And in Winter it was Laxford Loch, Stornoway or Kyle.

Twa fishers nae lang frae the sea, each workin' on his line,
They had been there tae 'shot' the lines afore the sun would shine;
The lines maun be made ready, for the womenfolk next day,
A lot o'hoors' o' tirin' work, sometimes for little pay.

The sma' line fishin' in Portsoy, is lang syne oot o' date,
When womenfolk went tae the scaups tae gaither up the bait;
Wi' three hauf lines tae 'shiel and bait', when boats were at the sea,
Every member o' the hoose, aye got a job tae dee.

The few big boats, still local owned, that yet Portsoy can claim,
Are a' equipped wi' seine net gear, and aye awa' frae hame;
That boats maun fish in ither ports, as there's nae market here,
And so Portsoy has lost a' trade, in fish, and fishin' gear.

Drifters & Sailboats.

Men doon through the ages hae made boats tae meet their need,
Some tae carry merchandise, and ithers built for speed;
Some propelled wi' sticks or oars, or sails tae catch the breeze;
Fore use in inland waterways, or on the open seas.

Lookin' at the harbour we see some sail-boats there,
The Zulu type o' fishin' boat, wi' which few could compare;
Wi' foresail and wi' mizzen set, their paces they could show,
They were the pride o' Scotland's fleet, some sixty years ago.

At the richt hand o' this picture, and jist beside the quay,
If you look there at the second boat, a funnel you will see;
That boat belonged tae Doddie Wood, and he devised a scheme,
Tae fit his boat wi' paddles, and these were driven by steam.

The steam-powered drifter cam' along, tae end the sail-boats' day,
And fishermen paid little heed tae AEOLUS fickle sway;
For wi' the bunkers fu' o' coal, and belchin' smoke and grime,
They ran oot tae the fishin grounds and back on schedule time.

The drifter like the sail-boat, had its day and passed awa',
And here's the diesel motor-boat, the latest o' them a';
Equipped wi' mony gadget, frae scientific mind,
For aid tae navigation, and shoals o' fish tae find.