Slekt & Røtter
Opprinnelsen til familienavnet Gault.

Mor pleide alltid å si at hun hadde hørt at Gault-slekta opprinnelig stammet fra Frankrike. Kanskje det ikke er så langt fra sannheten. Min første assosiasjon var den franske generalen og senere presidenten Charles de Gaulle. Gaul er det engelske navnet på de romerske provinsene Gallia (dagens Frankrike og Belgia). Gallere (Gauls) er det navnet romerne satte på de opprørske og brautende keltiske stammene som hadde slått seg ned her. Julius Cæsar gjorde seg berømt ved å undertrykke dette folket i sine kriger mot gallerne (58 - 50 BC). Navnet Gall eller Gaul er avledet av det latinske ordet for hane - gallus. Kanskje betraktet romerne dem som et stolt folkeslag (stolt som en hane), eller som et fryktinngytende og stridslystent folkeslag (sint som en hane), eller kanskje det flammende røde håret deres ga romerne assosiasjoner til den røde hanekammen.

Romerne hadde benyttet ordet galli også tidligere, nemlig for å betegne de yppersteprestene som betjente templene viet til den frygiske morgudinnen Kybele. Denne mysterie-kulten fikk innpass i Roma i år 205 BC, men det var ikke tillatt for romerne selv å dyrke denne kulten - til det var den for vill og ekstatisk (Keiser Claudius opphevet dette forbudet). Det var et Kybele-tempel på Palatinhøyden og hovedtemplet lå der hvor Peterskirken nå ligger. Tilhengerne arrangerte de villeste fester og opptog i Roma, akkompagnert av horn og cymbaler, og med de mest bisarre innslag, bl.a. med selvpinsler og selvkastrering som en del av ritualet. Yppersteprestene - galli - var alle selvkastrerte unge menn. Genitaliene ble kastet i brønner foran statuer av Kybele, og kvinnelige medlemmer av sekten sydde seg punger av restene. Kort sagt - de oppførte seg som gale ! Det norrøne ordet galen betyr egentlig "påvirket av tryllesang" og har nok samme opprinnelse. Romernes første møter med de krigerske keltiske stammene nord og vest for Alpene må ha vært minst like frykt-inngytende - både lydmessig (kjempemessige horn med dyrehoder - carnyx) og visuelt (hjelmer med dyrefigurer og horn).

Hanekamper var også en yndet folkesport i det gamle Hellas og Roma, der man drev oppdrett av haner til dette formål. Det var hanens aggressive egenskaper som ble avlet fram, og til kamp ble gjerne hanene utstyrt med knivblad surret til sporene. Det var en kamp på liv og død. Det er ikke usannsynlig at det nettopp var de ilskne og kamplystne hanene som dannet forbilder for romerne når de skulle finne en passende betegnelse på kelterne. Hanen har opp gjennom historien hyppig blitt benyttet som et potent symbol og emblem.

I det tredje århundret før Kristus klarte noen keltiske stammer å trenge inn i Tyrkia. Sør for Svartehavet, i det indre av dagens Tyrkia, grunnla de staten Galatia. Det ble snakket Gælisk av innbyggerne her helt fram til 400 AD ! Den spanske provinsen Galicia var også opprinnelig opprettet og bebodd av keltere, men det keltiske språket er her forlengst utdødd.

Her er et utdrag fra MacBain's Gaelic-Engelske ordbok :

Gall.
En fra lavlandet, en fremmed, på Irsk Gall, en fremmed, en engelskmann, Gammelirsk, gall, fremmed, utlending; av Gallus, en Galler, da Gallerne var de første fremmede som besøkte eller ble besøkt av Irerne i pre-romersk og romersk tid (Zimmer). Stokes har en annen teori; som basis for gall, fremmed, gallo-s, Walisisk gal = fiende : ghaslo-? Av roten ghas, på Latin hos-tis, Engelsk guest. Derav Gallus, en Galler, etter en keltisk dialekt.

Det kan se ut til at noen Gallere (Gaults/Galts) senere (ca. 11. århundre) ble adoptert inn i den skotske klanen MacDonald of the Isles (fra øyene = Hebridene). En gren av Gaultene fra MacDonald klanen etablerte seg senere (ca. 14. århundre) som fiskere i Aberdeenshire og Banffshire.

De germanske stammene i Romertiden (teutonere = deutsh) kalte kelterne (Gallerne) Wallah. Avledninger av dette navnet finnes i dagens Vallonia i Belgia og Wales.

Det er ikke utenkelig at folk i eldre tider klassifiserte alle utlendinger som truet samfunnsordenen med et fellesnavn. Under korstogene kalte araberne alle som invaderte landet for faranj, ikke bare de som kom fra Frankrike. I dagens Thailand betegnes i dag alle utlendinger som farang. Det er ikke utenkelig at dette uttrykket opprinnelig kan føres tilbake til trusselen fra Fransk Indo-China på 1800-tallet.

På 800-tallet tjente Hebridene og øyene i vest (Orknøyene og Shetland) som tilholdssteder for flyktende nordmenn. Mange norske høvdinger og lokale småkonger flyktet unna Harald Hårfagre og hans nådeløse misjon om å samle hele Norge under én overhøyhet. Disse etablerte raskt befestninger forskjellige steder rundt på øyene, og herfra dro de på "vikingtokter" langs kystene i Norge, Irland og Caledonia (Skottland).

De piktiske folkegruppene som den gang bebodde dagens Skottland, kalte seg selv Alban Gael. Historikerne er enige om at disse måtte være i slekt med Cruithne-folket på Irland, og som snakket et språk som likner på moderne skotsk-gælisk (Q-keltisk). Pikterne som levde i nord ble ikke påvirket av unionen mellom de irske skoterne (som hadde befestet et område i vest-Skottland - Dalriada-riket) og pikterne som levde i sør. Disse folkegruppene ble forent i 844 under Kenneth MacAlpin, som regnes som Skottlands første konge. Sydhavsøyene (Sudrøyene og Man) ble holdt utenfor denne unionen, og var en del av det nord-piktiske riket (Alban Gael). Sudrøyene var kjent av pikterne under navnet Insell-Gall eller Gall Gael (De fremmedes øyer).

Ingen vet nøyaktig når norrøne folkeslag begynte å bosette seg på disse øyene, men sannsynligvis har det vært en gradvis og langsom prosess, som kanskje startet med handelsforbindelser mellom islendinger og piktere. I Orknøyingenes saga forekommer navnet gaddgeddlar . Dette er trolig en norrøn form av det irske ordet gallgáidil som betyr "fremmede irske folkeslag". I et norsk leksikon kan man lese følgende om gaddgedlene (Gall Gaels) :

Gaddgedlene var opprinnelig et oppblandet folk, som besto av irer og nordmenn. Navnet forekommer første gang på 800-tallet. De blir framstilt som ville krigere - verre enn vikingene. De lot seg verve av både irer og nordmenn, og sloss noen ganger mot nordmenn, andre ganger mot irer. De har antakelig behersket begge språk, eller kan ha snakket et blandingsspråk. De irsk-norske gaddgedlerne blir ikke nevnt noe sted etter 800-tallet, men omtrent 150 år senere finner vi navnet deres knyttet til innbyggerne i Galloway i det vestlige Skottland - en av de mest kjente viking-befestningene.

Så - hvem vet - kanskje renner det ennå litt vikingblod
i Gault-etterkommernes årer ?