Slekt & Røtter

Min fars historie
.

Min far ble født den 7.juli 1915 på Fagerholtsengene i Idd kommune utenfor Halden. Han ble døpt Johan Hilding Andersen den 2. januar 1916 i Idd kirke, men hele sitt liv brukte han bare mellomnavnet Hilding. Hans far Johan Alfred (kjent som Alfred), var ikke hjemme da min far ble født. Han var på anleggsarbeid på Dovrebanen. Fra papirene han etterlot kan man lese at han var borte i to perioder i året 1915 for å utføre kontraktsarbeid som steinarbeider. Dovrebanen skulle fullføres på strekningen Dombås - Støren. Min bestefar var stasjonert på Kongsvoll, som lå ca. 1000 meter over havet. Den første perioden var fra 3. juli til 1. september, og den andre perioden fra 13. september til 14. desember. Antakelig hadde han fått permisjon i 14 dager for å besøke sin nyfødte sønn.

Alfred og hans hustru Hedda bodde i et lite hus kalt "Bakkeli" i nærheten av steinbruddene på Fagerholt. De bodde sammen med Alfreds foreldre Johan Fredrik og Charlotte Amalie, som hadde immigrert fra Sverige en gang i 1880-årene. De hadde allerede en datter - Borghild - født i 1913. Johan Fredrik var steinhogger, og Alfred fulgte i sin fars fotspor.

Det lille huset måtte ha vært ganske trangbodd på den tiden min far ble født. Fra folketellingen år 1900 kan man lese at det bodde 11 mennesker i huset. I tillegg til mine oldeforeldres 4 sønner og 2 døtre, leide en annen svensk steinhogger et rom til sin familie med hustru og sønnen Anton på 12 år. Av barna var Karl den eldste, født i 1886, så kom Nils, født i 1889, deretter Aksel Ferdinand, født i 1890, og min bestefar Johan Alfred, som var yngst av brødrene, født i 1892. Senere kom også to jenter til verden, Anna i 1894, og Helga i 1898.

Ved folketellingen i 1900 bodde det alts&arinmg; 4 voksne og 7 barn i alderen 2 - 14 år i huset. Huset ble leid av storbonden i distriktet Adolf Fagerholt. En kan også lese ut av folketellingen at det ble dyrket 1½ hectoliter poteter i året, at det var 7 fruktbærende trær i hagen, samt 4 bikuber. De holdt også to griser, 17 høner og 7 haner. I året 1915 bodde det antakelig enda flere mennesker i huset. Barna var i ferd med å bli voksne, og i min bestefars familie var det tre nye munner å mette. Allerede året etter flyttet Alfred og Hedda og deres to små barn til Greåker, et lite tettsted utenfor Sarpsborg. Alfred hadde fått arbeid i steinbruddene her. De bodde i et lite hvitt hus på Greåkerfjellet - i nærheten av steinbruddet. I et av nabohusene bodde min bestemors bror Johan og hans hustru Amanda. Johan arbeidet også i steinbruddet. I fritida bygde han fioliner.


Familiebilde 1930
Borghild (17), Nancy (7), Alfred (38), Hilding (15), Hedda (41)

I 1922 begynte min far på Greåker skole. Han fullførte folkeskolen i 1929 med gode karakterer, særlig i Regning og Tegning. Far fortsatte å tegne og male på fritida. Et par av oljemaleriene hans fra denne tiden har vi tatt vare på og rammet inn. De ser svært lovende ut, og det er synd han ikke fikk anledning til åvidereutvikle sine talenter på dette området. Til tross for min fars boklige og kunstneriske evner og interesser, måtte han begynne i arbeid når skolen var slutt. Som sin far og onkel begynte han å arbeide i Forsbergs Steinhoggeri i 15-års alderen. Han arbeidet i steinbruddene i 10 år. Under denne tiden ble far påvirket av Syndikalist-bevegelsen, en politisk bevegelse som var fremherskende i steinhoggermiljøene på denne tiden. Syndikalistene var også pasifister, så da far skulle avtjene verneplikten, nektet han å bære våpen. Han fortalte meg at han måtte sone tre uker i fengsel for dette (på vann og brød) i 1936.

I februar 1940 sluttet far i steinhoggeriet med følgende attest :

Steinhogger Hilding Andersen har arbeidet ved Forsbergs Steinhoggeri i 10 år. I denne tiden har han utført alle deler av arbeidet meget samvittighetsfullt, og jeg kan bare gi ham mine beste anbefalinger.

Greåker den 1/3/40

Forsbergs Steinhoggeri Carl Thulin Formand

Senere samme året dro min far til sjøs. Han fikk hyre som maskingutt på Motortankeren "M/T Bianca", som dro ut fra Liverpool den 27. mars. I sjømannsboka hans kan man lese at han dro fra Oslo den 19. mars, og at han tilbrakte sin første natt på det skandinaviske sjømannshjemmet i Liverpool den 21. mars. Lønna var på 42 kroner i måneden (£ 10).

Min fars karriére som sjømann skulle vise seg å bli kortvarig. M/T Bianca ankret opp i Kingston på Jamaica den 20. april. Fra Kingston dro skipet videre til Aruba i de Nederlandske Antiller, og ankom der den 12. mai 1940. På overfarten var det brutt ut krig i Norge, og alle skip i den norske handelsflåten ble dirigert tilbake til England. De nådde Gibraltar den 18. juni, og var tilbake i Southampton den 6. juli. Far mønstret av i Grenock den 19. juli, der han fikk utbetalt den siste hyra på
£ 2-11sh. På grunn av krigen fikk mannskapet utbetalt krigstillegg. Til sammen måtte min far ha tjent rundt
£ 45 de knappe 4 månedene han var til sjøs.

Ifølge min far hadde han slett ikke til hensikt å verve seg til de norske styrkene i Skottland, men som han selv la ut om det som skjedde: "Jeg drakk meg full en kveld på en pub, skrev under på noen papirer, og neste morgen befant jeg meg på et tog på vei til Skottland". Han ankom Dumfries i det sørvestre hjørnet av Skottland, fødebyen til Skottlands nasjonaldikter Robert Burns. Han var imidlertid sta på ett punkt - han nektet å bære våpen. Slik ble det til at min far endte opp i militærets kjøkkentjeneste og kantine - og ble der under hele krigen. En gang hadde han æren av å servere kronprins Olav, da han besøkte troppene i juni 1941. De første norske soldatene ankom Dumfries den 6. juni 1940. Min far må ha kommet dit en gang i slutten av juli.

Nordmennene som kom til Dumfries ble alle innkvartert i en gammel nedlagt papirmølle - Troquer Mills. Omtrent alle var sjømenn eller hvalfangere. Hvalfangerne hadde nettopp avsluttet en av de beste sesongene i manns minne, og var stinne av penger da de kom til Dumfries. Dette skapte et falskt bilde blant de lokale innbyggerne. Nordmennene satte raskt sitt preg på byen. De spyttet ikke akkurat i glasset, og gjorde snart ende på byens whiskylagre. Deres stamsted var "Ye ol' Hole in the Wall" (Det gamle hølet i veggen).

Mange av guttene var svært unge, helt ned til 16 år, og var ivrige etter å slåss mot tyskerne. Etter å ha vært i Skottland en stund ble mange av dem desillusjonerte og depressive. De ble satt til å utføre all slags forebyggende arbeid i vente på tyskernes invasjon, som å hogge og spisse staur til plassering på åpent lende for å hindre tyske fallskjerm-soldater i å lande. For det meste gikk de bare og ventet på ordre om invasjon - en ordre som aldri kom.

Etter å ha oppholdt seg i Dumfries en stund ble min far flyttet til den norske garnisonen i Callandar, en landsby nord for Stirling i det sentrale Skottland. Her oppholdt han seg resten av tiden han var i Skottland, bortsett fra et kort opphold i Dingwall - nord vest for Inverness - vinteren 1942/43. Det må ha vært under dette oppholdet at han traff min mor, som arbeidet i NAAFI-kantinen i Lossimouth.
(Fortsettelse : se min mors historie)

Min far må ha reist tilbake til Norge en gang i løpet av sommeren 1945. Min mor kom til Norge først den 16. oktober, så hun hadde litt tid til å tenke seg om før hun antakelig tok den viktigste beslutningen i sitt liv. Min far må ha overbevist henne gjennom brevene han sendte. Han var en svært dyktig brevskriver, og under krigen skrev han ofte kjærlighetsbrev for sine soldatvenner i leiren. Hjemme i Norge måtte han fortsette militærtjenesten. Han var da stasjonert i en leir på Sandaker i Oslo, og ble først dimittert fra hæren den 25. oktober 1945.

Foreldrene mine flyttet inn i bryggerhuset til mine besteforeldre på Greåker. Min far var arbeidsløs det meste av tiden det første året. Vinteren 1945/46 meldte han seg på et tegnekurs ved Norsk Korrespondanseskole, som han fullførte med gode karakterer.

Den 5. september 1946 fikk han jobb som sjauer ved Sarpsborg Mekaniske Verksted. Her arbeidet han fram til 22. mars 1948, da han meldte flytting til Oslo. I mellomtiden var jeg kommet til verden den 19. februar 1947.