Mynter under Dominatet AD 363 - 476.

I de tre årene Julian II den Frafalne regjerte gjorde han iherdige forsøk på å gjeninnføre den gamle romerske gudetroen. Kristendommen ble fortsatt tolerert men mistet sin spesielle status som statsreligion. Han gjennomførte imidlertid også viktige administrative reformer, og lettet skattebyrdene for den jevne romerske borger. Han møtte sin skjebne under et krigstokt i Mesopotamia. Etter å ha slått perserne i et slag utenfor vinterresidensen Ctesiphon, trakk han troppene tilbake og dro nordover for å skaffe forsterkninger. Det var under denne tilbaketrekningen at han ble dødelig såret i en mindre trefning (mange mener det var en kristen soldat fra hans egne rekker som sto bak). I denne kritiske situasjonen utnevnte hæren en av sine dyktigste generaler - Jovian - til ny keiser. Han inngikk et forlik med perserne og trakk seg så tilbake til Lilleasia. På vei tilbake til Constantinopel ble han forgiftet av røyken fra et fyrfat i teltet sitt - og døde i februar 364.

Etter en rådslagning mellom generalene og noen sivile embetsmenn, ble Valentian I utnevnt til ny keiser. Han kom fra provinsen Pannonia, og var fra enkle kår. Straks etter utnevnte Valentian sin yngre bror Valens til medregent. Valentian skulle styre over Illyricum og de vestlige provinsene, mens Valens hadde ansvaret for resten av Balkan og de østlige provinsene. De var begge overbeviste kristne. Valentian tilbrakte det meste av tiden ved nordfronten i kamp med Alemannerne ved Øvre Rhinen, men i AD 375 forflyttet han seg til Illyricum for å møte et invasjonsforsøk fra Sarmaterne. Da han skulle møte en delegasjon fra disse inntrengerne, ble han så rasende at han fikk et hjerteinfarkt og døde. Hans eldste sønn Gratian var bare 16 år gammel da han etterfulgte faren på tronen, mens halvbroren Valentian II ble utropt til medregent noen dager senere. Valentian II var imidlertid bare 4 år gammel og ennå ikke i stand til å ta egne beslutninger. Gratian mistet etter hvert hærens tillit, og i AD 383 utnevnte de britiske legionene sin egen keiser - Magnus Maximus. Gratian ble tatt til fange og drept. Da Magnus Maximus invaderte Italia i AD 387 ble han imidlertid slått og drept. Valentian II, som nå var blitt 19 år gammel, tok kontroll over de vestlige provinsene, men han ble igjen drept av sin hærsjef Arbogast i AD 392. Valens ble drept i et stort slag mot fiendene i øst - Østgoterne og Vestgoterne - som i fellesskap hadde invadert provinsen Thrakia. Romerne led et stort nederlag ved Hadrianopolis den 9. august AD 378. Med Valentian II's død i AD 392 var det slutt på det Valentianske dynasti.

Etter at Valens falt, utnevnte Gratian en spansk offiser ved navn Flavius Theodosius til keiser over de østlige provinser. Han viste seg snart som en dyktig regent både i sivile og militære affærer, som etter hvert gjorde ham fortjent til ærestittelen "den Store". Han var en ivrig kristen, og i AD 391 gikk han til det skritt å forby dyrkingen av de gamle romerske guder. Theodosius I sluttførte krigen mot goterne med en fredstraktat i AD 382, en traktat som skapte en tvilsom presedens, ved at goterne fikk slå seg ned innenfor Romerrikets grenser under sin egen konge!

Da Theodosius døde i AD 395, hadde han overlatt styringen av de østlige provinser til sin 17 år gamle sønn Arcadius, mens broren Honorius på 10 år hadde fått ansvaret for de vestlige provinser. Under Honorius' styre begynte virkelig de germanske stammene i nord å bli nærgående. Vestgoterne under sin konge Alarik invaderte Nord-Italia i AD 401, men ble drevet tilbake av Honorius' hærfører Stilicho. I desember AD 406 krysset vandaler, suevere og alanere den islagte Rhinen og herjet i Gallia. Fire år senere - i AD 410 - skjedde det utenkelige - Vestgoterne under Alarik plyndret selve Roma! Dette var begynnelsen til slutten for det stolte Romerriket. Keiserresidensen var imidlertid allerede flyttet til Ravenna ved Adriaterhavet.

Helt fram til sin død i AD 423 gjorde Honorius det han kunne for å "redde stumpene", men kontrollen over de vestlige provinsene var varig svekket. Broren Arcadius i Constantinopel var død i AD 408 i en alder av 31 år, og hadde overlatt styret til sin 7 år gamle sønn - Theodosius II (AD 408 - 450) . Under hans 40-årige regjeringstid var det imidlertid søsteren Pulcheria og hustruen Aelia Eudoxia som hadde den reelle makten. På denne tiden ble det bygget en mur rundt Constantinopel for å beskytte byen mot de fremstormende hunerne under ledelse av Attila. Hunerne hadde i lengre tid herjet på Balkan, men Attila vendte nå sitt blikk vestover, der en nevø av Honorius, den 6 år gamle Valentinian III hadde besteget keisertronen, under oppsyn av sin sterke mor Galla Placida og generalen Aetius. Etter hvert kom Valentinian til å frykte Aetius' makt, og fikk ham henrettet. Selv ble han myrdet av to av Aetius' offiserer i mars AD 455.

Med mordet på Valentinian III, og Theodosius II’s død 5 år tidligere var det slutt på det Theodosiske dynasti. Det markerer også det endelige skisma mellom det vestlige og østlige Romerriket. Det Øst-Romerske riket skulle komme til å overleve i ennå 1000 år - under navnet det Byzantiske Imperium. Det Vest-Romerske riket hadde derimot kun 20 år igjen som keisermakt.
Valentian III ble etterfulgt av Petronius Maximus, en velstående senator, som imidlertid måtte flykte fra Roma 11 uker senere, og ble myrdet av de fremstormende vandalene. Vandalene hadde alt i AD 429 satt seg fast i Nord-Afrika, der de snart etablerte et sterkt kongedømme. Herfra kunne de drive herjingstokt på den italienske halvøya, og i AD 455 erobret de Roma og plyndret byen i to uker. Enkekeiserinnen Licinia Eudoxia og hennes to døtre ble tatt til fange. Nestemann ut på tronen var galleren Avitus, en nær venn av den Vest-Gotiske kongen Theoderic II. Han ble utropt til ny keiser i Tolosa (Toulouse) i juli AD 455, der også Theoderic etablerte sin residens. Året etter gjorde den Sueviske hærkommandanten Ricimer opprør i Ravenna. Avitus forsøkte å stanse ham, men ble tvunget på flukt tilbake til Gallia, der han ble myrdet straks etter.

Det ble nå et 18 måneder langt interregnum styre. En ny velstående senator - Majorian - ble utropt til keiser i desember AD 457. Hærkomamndanten Ricimer, som hadde den reelle makten, bestemte seg etter en stund for å kvitte seg med Majorian. Han ble tatt til fange av Ricimers tropper, torturert og halshogd i august AD 461. En ny "harmløs" senator ved navn Libius Severus ble plassert på keisertronen under navnet Severus III. Ricimers og hans marionette-keiseres maktområde omfattet nå bare den italiske halvøy, som stadig var truet av vandalenes herjinger. Da Severus døde i november AD 465 inngikk Ricimer forhandlinger med den østromerske keiseren Leo I (457 - 474) om militær støtte. Prisen var at Leo fikk utnevne sin egen kandidat - Anthemius - til ny vestromersk keiser. Hans store motoffensiv mot vandalene ble imidlertid en katastrofe, og Recimer marsjerte selv mot Roma, tok Anthemius til fange og drepte ham. Recimer utnevnte nå en romersk aristokrat ved navn Olybrius til ny keiser. Begge døde senere på året i AD 472.

En burgundisk prins ved navn Gundobad overtok makten etter Recimer og utnevnte Glycerius til ny marionette-keiser. Den østromerske keiseren Zeno (474 - 491) mislikte dette sterkt, og sendte en armé for å tvinge igjennom sin kandidat til tronen. Glycerius måtte flykte, og Julius Nepos ble utropt til ny keiser. Denne ble i sin tur styrtet av sin hærkommandant Orestes, som installerte sin egen sønn - den 15-årige Romulus Augustulus på tronen. Den reelle makten lå nå hos de germanske leiesoldatene, og den 4. september 476 ble Romulus Augustulus tvunget til å abdisere. Han trakk seg tilbake til Napoligulfen der han levde godt til han døde (ingen vet når?). Senatet sendte så en melding til Zeno om at han nå kunne betrakte seg som keiser også over det vestromerske riket.. Det var imidlertid lederen for de germanske leietroppene - Odovacer - som ble konge over Italia. Gallia var allerede i hendene på frankerne, burgunderne og vestgoterne. Vestgoterne og Sueverne delte Spania mellom seg, mens Vandalene kontrollerte Nord-Afrika. I Britannia hadde allerede Anglo-Sakserne begynt å invadere øya.

AE Follis, 2.6 gram, 21 mm. Jovianus, AD 363-364.
Heraclea, officina A.

Advers:
Drapert portrettbyste av Jovianus med diadem og rustning mot venstre. Omskrift: DN IOVIANVS PF AVG. Motivet omkranset av perlebord. Jovianus ble født i Singidunum (dagens Beograd). Han innehadde stillingen protector domesticus - i dag vil vi vel kalle det hoffsjef - under Constantius II og Julian. Etter at Julian ble drept under felttoget i Persia, ble han utropt til keiser. Han var lei all krigføringen og ville hjem. Derfor inngikk han en ydmykende fredsavtale med Shapur II, der romerne måtte avstå store landområder i Mesopotamia.
Revers:
Laurbaelig;rkrans med inskripsjonen: VOT / V / MVLT / X. In exergue: HERACA (preget i Heraclea, officina A). Motivet omkranset av perlerad. På veien hjem arrangerte Jovianus et stort begravelsesrituale for Julian i Tarsos, men selv kom han aldri hjem. Han døde i grensetraktene mellom Bithynia og Galatia. Noen hevder at han hadde spist giftig sopp, andre at han ble kvalt av trekull-gasser fra ovnen i teltet.
RIC 110
Bronsemynt, 1.8 gram, 18mm. Valentinianus I. Siscia,
officina 2. AD 367 - 375.

Advers:
Drapert portrettbyste av keiseren med diadem mot høyre. Omskrift: DN VALENTINIANUS PF AVG. Valentinian var en offiser fra provinsen Pannonia (dagens Tsjekkia). Han kom fra enkle kår. Han utnevnte sin yngre bror Valens til medkeiser, og. tilbrakte det meste av sin regjeringstid på felttog mot Alemannerne ved Øvre Rhinen. Døde av hjerteinfarkt i AD 375..
Revers:
Keiseren vendt mot høyre, holder labarum i venstre hånd, fange i høyre. Omskrift: GLORIA ROMANORVM. Exergue: BSISC, venstre felt: X, høyre felt: * over F. En god og velsentrert mynt med en meget detaljert revers. XP i labarum kommer klart fram. LRBC: 1327.
Bronsemynt, 2.4 gram, 18mm. Valens. Siscia,
officina 1. AD 367 - 375.

Advers:
Drapert portrettbyste av Valens med diadem mot høyre. Omskrift: DN VALENS PF AVG (Domino Noster VALENS Pius Felix AVGustus). Valens og hans eldre bror Valentinian I delte riket mellom seg. Valens fikk ansvar for de østlige provinsene. Han falt i slaget mot goterne ved Hadrianopolis den 9. august AD 378.
Revers:
Seiersgudinnen Victoria mot høyre, holder krans. Omskrift: SECVRITAS REPUBLICAE. Høyre felt: P over A med oppstrek. Venstre felt: S over *. Exergue: ASISCE. Denne mynten har et meget intrikat myntmerke. Hva de forskjellige tegnene i feltene står for er det ingen som helt har fått klarhet i. Muligens er enkelte tegn henvisninger til spesifikke utmyntningsperioder og/eller myntmestre. LRBC: 1347.
AE Follis, 2.6 gram, 18 mm. Gratianus, AD 367-383.
Preget i Siscia AD 367-375.

Advers:
Drapert portrettbyste av Gratianus med diadem og brystharnisk mot høyre. Omskrift: D N GRATIANVS P F AVG.
Revers:
Gratianus gående mot høyre. Han holder labarum i høyre hånd, og sleper en fange etter håret med venstre. Omskrift: GLORIA ROMANORVM. I midtfeltet: M / * / P. In exergue: GSISC (= officina 3, Siscia).
RIC IX, 14c.xvii
AMagnus Maximus, AD 383-388. AE Maiorina.
Preget i Arles. Vekt: 4.4 gram. Diameter: 23 mm.

Advers:
Drapert portrettbyste av Magnus Maximus med diadem og brystharnisk mot høyre. Omskrift: DN MAG MAXIMVS PF AVG.
Revers:
Magnus Maximus stående til høyre. Han strekker sin høyre hånd ut til en fange som sitter på marken. I høyre hånd holder han en palladium på klode.
Omskrift: REPARATIO REIPVB. In exergue: TCON.

Magnus Maximus var født i Spania. Han gjorde en glitrende militær karriere, og under Theodosius I, ble han utnevnt til militærmagistrat i provinsen Gallia. Senere ble han forfremmet til kommandant over de romerske styrkene i Britannia. Her gjorde han opprør, og ble av legionene utropt til keiser. I AD 387 marsjerte han mot Roma, men led her nederlag i kamp med sin tidligere velgjører Theodosius I, og ble henrettet i Aquileia.

Bronsemynt, 4.4 gram, 22mm. Valentinianus II.
Thessalonica, officina 1. AD 378 - 383.

Advers:
Drapert portrettbyste av keiseren med diadem mot høyre. Omskrift: DN VALENTINIANVS PF AVG. Valentinianus var bare 4 år gammel da han ble utnevnt til augustus og medkeiser sammen med halvbroren Gratian i AD 375. På denne mynten skal han altså være et sted mellom 7 og 13 år! Han ble myrdet 19 år gammel av hærkommandanten Arbogast.
Revers:
Valentinian stående mot venstre, reiser knelende kvinneskikkelse. Omskrift: REPARATIO REPVB. Exergue: SMTES, i høyre felt: A. Myntmerket SMTES står for "Sacra Moneta TESalonica". &EAcute;n av de større og mer uvanlige bronsemyntene fra denne perioden. Velsentrert med flott patina, litt ujevnt preget revers. LRBC: 1824. SEAR: 4162.
Valentinianus II, AD 375 – 392. AE Follis. Vekt: 4.44 gram.
Diameter: 22 mm. Preget i Siscia, officina B.

Advers:
Drapert portrettbyste av keiseren med diadem og brystharnisk mot høyre. Omskrift: DN VALENTINIANVS IVN PF AVG.
Revers:
Keiseren stående mot venstre, strekker ut sin høyre hånd mot knelende kvinne. I venstre hånd holder han gudinnen Victoria på en klode, som bekranser keiseren. Omskrift: REPARATIO REIPVB. In exergue: BSISC.
RIC 26b; Cohen 22
Bronsemynt, 2.5 gram, 19mm. Theodosius I. Siscia,
officina 2. AD 383 - 392.

Advers:
Drapert portrettbyste av Theodosius med diadem mot høyre. Omskrift: DN THEODOSIVS PF AVG. Spanjolen Theodosius ble utropt til keiser over de østlige provinsene den 19. januar AD 379. Han var en iherdig forsvarer av kristendommen, og forbød den gamle romerske gudetroen. Han inngikk en fredsavtale med goterne i AD 382, og gjorde seg fortjent til tilnavnet "den Store".
Revers:
Keiseren vendt mot høyre, holder labarum (standard med chi-ro) i venstre hånd, fange i høyre. Omskrift: GLORIA ROMANORVM. Exergue: BSISC. Man trenger ikke kunnskaper i latin for å få med seg den åpenbare propagandaen i omskriften. I tillegg til å være nær usirkulert presterer denne mynten det kunststykke å kombinere et åpenbart dobbeltpreg med en utmerket detalj. Både på advers og revers finner man en skjevt plassert omskrift utenpå den opprinnelige! En vakker og interessant mynt. LRBC: 1570.
AU Solidus, 4.38 gram, 20 mm. Arcadius, AD 383-408.
Konstantinopel, 397-402

Advers:
Portrettbyste av Arcadius med diadem og hjelm en face. Holder spyd over høyre skulder og skjold med ryttermotiv. Omskrift: DN ARCADIVS PF AVG. Arcadius var bare 18 år da han arvet tronen etter sin far Theodosius I i AD 395. Han fikk ansvaret for de østlige provinser, mens den 10 år gamle broren Honorius, fikk overoppsyn med provinsene i vest. Arcadius var langt ifra av farens kaliber, og overlot styre og stell til hoffet, hustruen Aelia Eudoxia og pretonianerprefekten Anthemius. Arcadius døde fredelig i sitt palass i Konstantinopel i sitt 31. år den 1. mai AD 408.
Revers:
Skytsgudinnen Constantinopolis på tronstol mot høyre. Holder septer i høyre hånd, Victoria på klode i venstre - bekranser skytsgudinnen. Omskrift: CONCORDIA AVGG H (H = officina 7?). In exergue: CONOB (CONstantinopolisOBryzum). Obryzum var betegnelsen på rent gull (24 karat).
RIC 7.
AR Siliqua. Arcadius, AD 383-408.
Preget i Mediolanum AD 393-394.
Vekt: 1.17 gram. Diameter: 16 mm.

Advers:
Drapert portrettbyste av keiseren med perlediadem og brystharnisk mot høyre. Omskrift: DN ARCADIVS PF AVG.
Revers:
Skytsgudinnen Roma sittende på cuirass mot venstre. I høyre hånd holder hun gudinnen Victoria på klode, i venstre et omvendt spyd. Omskrift: VIRTVS ROMANORVM. In exergue: MDPS.
RIC IX, 32b
AE Follis, 2.5 gram, 18 mm. Honorius, AD 393-423.
Cyzicus, officina A.

Advers:
Drapert portrettbyste av Honorius med diadem mot høyre. Omskrift: DN HONORIVS PF AVG. Motivet omkranset av perlebord. Da keiser Theodosius I døde i AD 395, ble imperiet delt mellom hans to unge sønner. Den 18-årige Arcadius fikk ansvaret for de østlige provinser, mens den 10-årige Honorius ble satt til å regjere i vest fra hovedstaden Ravenna. Siden han var mindreårig var det i realiteten den mektige generalen Stilicho som førte roret. Honorius giftet seg senere med hans datter Maria.
Revers:
Honorius i full rustning stående til venstre med labarum, krones av Victoria til høyre. Omskrift: VIRTVS EXERCITI. In exergue: SMKA (Signata Moneta Kyzikos officina A). Motivet omkranset av perlebord. Under Honorius' tid på tronen var det urolige tider i det vestlige Romerriket. Provinsene Britannia, Gallia og Spania var under konstant press fra "barbariske" stammer, og en rekke korrupte statsmenn rokket ved den før så solide romerske administrasjon. I AD 410 ble Roma plyndret av Vestgoterne under deres konge Alarik. Honorius var en svak og sykelig keiser, og på slutten av sin regjering overlot han styringen til sin trofaste general Constantius III, som ble utropt til ny Augustus i AD 421.
Sear nr. 4256 var.
AU Solidus. 4.43 gram, 20 mm. Zeno, AD 474-491. Konstantinopel.

Advers:
Portrettbyste av Zeno en face. Han bærer diadem og brystharnisk, og holder spyd og skjold. Skjoldet er dekorert med soldat som spidder fallen rytter. Omskrift: DN ZENO PERP AVG. Motivet er omsluttet av perlebord.
Revers:
Victoria stående mot venstre. Hun holder et langt kors i høyre hånd. Omskrift: VICTORIA AVGGS. In exergue: CONOB. Motivet er omsluttet av perlebord. Zeno var opprinnelig en isaurisk stammehøvding ved navn Tarasicodissa. Isaurerne holdt til i det indre av Lilleasia, mellom Galatia og Taurusfjellene. Forskere hevder at isaurerne var forfedrene til dagens kurdere. Zeno ble utnevnt til medkeiser av sin 6-årige sønn Leo II i 474, og ble enehersker da sønnen døde året etter. Zeno døde barnløs under et epileptisk anfall i AD 491.
Ratto 288; RIC 905