Om myntsamling

Mange vil si at det kanskje er litt vel pretensiøst å lage en hjemmeside om antikke mynter etter selv å ha samlet mynter i knapt 3 år. I all sin premature naivisme tvinger likevel dette prosjektet meg til virkelig å dykke litt ned i dette enorme feltet - og, tro meg, jo mer du fordyper deg i materien, jo mer fascinert og "fanget" blir du. Fascinasjonen har mange aspekter. For det første er det nesten utrolig å kunne holde en ekte 2000 år gammel mynt i hånden - det stimulerer fantasien og trangen til å vite mer om denne spesielle myntens historie. Hvor ble den laget - og av hvem? Hva er den laget av - og hvordan ble den produsert? Hva betyr alle de tegnene, bildene og symbolene den er dekorert med? Hvem har eiet den - og hvordan har den vandret før den ble gjenfunnet i jorda flere århundrer senere? Nysgjerrigheten stimuleres - og plutselig, før man vet ordet av det, er man blitt samler av antikke mynter! Et annet aspekt ved fascinasjonen er det faktum at disse myntene er små håndlagede kunstverk. De er støpt eller preget én for én - og alle har derfor sitt individuelle særpreg og sjarm.

Det er mange spørsmål som reiser seg for en nybegynner. Hvordan kan jeg være sikker på at mynten er ekte? Denne nagende tvilen og uvissheten om at kanskje er man blitt lurt trill rundt er jo svært forståelig. Mange setter jo for eksempel likhetstegn mellom en mynts alder og dens verdi. Hvordan er det mulig å kjøpe en ekte romersk mynt fra 300-tallet for bare 30 kroner? Jo, det er faktisk mulig, og den er høyst sannsynlig også ekte! Spesielt i denne perioden ble det produsert uhorvelige mengder med romerske mynter for blant annet å kunne utbetale lønninger til den omfattende romerske armeen som voktet rikets yttergrenser. Ennå i dag graves det fram titusenvis av antikke mynter hvert år, og enda regner forskerne med at de mynter som er funnet bare utgjør 1 promille av alle de mynter som ble produsert!

Etter å ha beroliget nybegynneren med at han kan være rimelig trygg på at de myntene han kjøper fra seriøse handlere er ekte, må det jo tilføyes at det er klart at det også finnes forfalskninger - og mange av disse er så dyktig utført at det nesten ikke engang kan avsløres av en ekspert! Ved kjøp av svært sjeldne mynter skal man alltid være på vakt, men mange mynthandlere selger slike mynter med garanti, dvs. at den er gransket og godkjent av en internasjonalt anerkjent ekspert på området. Man må også skille mellom antikke og moderne forfalskninger. Flertallet av såkalte falske (eller ulovlig produserte) mynter er like "antikke" som originalene, dvs at de er produsert uten offisiell godkjenning av keiseren eller Senatet. Mynter man blir tilbudt fra omvisere på ruin-vandringer i Middelhavsland, eller "under disk" i snuskete basarhaller, er nesten uten forbehold falske! Men mange av disse forfalskningene er ofte imponerende godt laget og preparert på en utspekulert måte for å se "ekte" ut.

På denne hjemmesiden vil jeg presentere de myntene jeg har samlet, ordnet i kategorier - områdevis og kronologisk. Jeg har lagt vekt på å gjøre bildene så tydelige og naturtro som mulig. Myntene presenteres i naturlig størrelse, men kan forstørres ved å klikke på dem. De fleste er fotografert med et Nikon digitalkamera (3.2 Megapixels) i naturlig lys. For mynter med svakt preg er det viktig med lavt lysinnfall for å få med alle detaljene (dette må man eksperimentere seg fram til selv). Direkte scanning av mynter gir også et brukbart resultat, men resultatet blir ofte flatt og lite ”levende”. Hver periode av mynthistorien vil jeg innlede med litt generell og nyttig informasjon, som vil gjøre det enklere for den "uinnvidde" å forstå det som vises. Myntene vil presenteres med forside (advers) og bakside (revers). Til høyre for hver mynt vil det være informasjon om motiv, tekst og symboler, samt angivelse av produksjonssted og produksjonsår så langt det lar seg gjøre.

De aller fleste som begynner å samle antikke mynter har ikke på forhånd bestemt seg for hvilket område de skal velge, slik at den første samlingen blir svært generell og "sprikende". Dette tror jeg er et sunt utgangspunkt. Etter hvert som samlingen begynner å vokse i omfang, trer det kjente kompletterings-spøkelset fram. Det hadde jo vært litt artig å prøve for eksempel å samle alle romerske keisere fra Augustus til Romulus Augustulus. Da har man plutselig en målsetning med hobbyen sin. Man har spesialisert seg! Ellers finns det utrolig mange områder å spesialisere seg innenfor. Man kan samle innenfor et bestemt område, for eksempel Lilleasia eller Bysants, innenfor en bestemt tidsepoke, for eksempel fra Republikk-epoken i Roma, eller tema-basert, for eksempel arkitektur, gresk og romersk gudeverden, jubileumsmynter, dyr, osv. Noen har til og med spesialisert seg på mynter med feilpreg eller dobbeltpreg, eller kun mynter med spesielle valører, for eksempel gullmynter (aureus, solidus), sølvdenarer eller sestertsier.

Når man kjøper en mynt er den som regel ledsaget av en kvalitetsvurdering. Internasjonalt benyttes ofte betegnelsene F (Fine), VF (Very fine) eller EF (Extremely fine). Kjøper man mynter på Skandinaviske auksjoner eller hos mynthandlere i Norden, er myntene oftest gradert i forhold til følgende skala: 1-/1/1+/01. De tre sistnevnte vil korrespondere til F/VF/EF. Man st&oslassh:ter også på mellomvurderinger som 1/1+ eller 1++.

Hvor mye må man da regne med å betale for en mynt, og hva er det som bestemmer prisen? Som nevnt tidligere kan man få en romersk mynt fra 300-tallet for ca. 30 kr. Kvaliteten vil da kanskje ikke være bedre enn F (1), men man vil likevel tydelig kunne se motivet og lese en del av teksten. Legger man på 30 kroner til kan man få den samme mynten i kvaliteten 1+ eller endog 01. Mynter med avbildninger av de mest berømte keiserne som Nero, Caligula, Claudius er alltid dyre i anskaffelse, likeledes mynter som markerer en spesiell begivenhet som er nevnt i historien eller bibelen (F. eks. mordet på Cæsar, erobringen av Jerusalem, eller Judas' sølvpenger). Dette er mynter som er ettertraktet av samlere. Spesielt store og vakre mynter er også ettertraktet, som de romerske sestertsene. En mynts verdi bestemmes selvsagt også av hvor sjelden den er, dvs hvor stort opplag den ble produsert i. Keisere med kort regjeringstid rakk jo ikke å utgi så mange mynter. Et eksempel på dette er de 3 keiserne Otho, Galba og Vitellius som alle regjerte i år AD 69 (3-keiser året).

Det er også opp gjennom årene blitt laget flere ulike klassifiseringssystemer til hjelp for samlere. De henvisninger man oftest støter på i myntkataloger når det gjelder romerske mynter er:

RSC = Roman Silver Coins (H.A.Seaby, C.E.King, Vols. I-V,
London 1952-1987).
RIC = Roman Imperial Coinage (H.Mattingly & E.A.Sydenham, P.H.Webb,
London 1923-1994).
BM= Fra samlingene I British Museum.

David R. Sear er en av de fremste kapasitetene innenfor antikk numismatikk i dag, og har utgitt mange kataloger over både greske og romerske mynter. Hans siste storverk Roman Coins and their Values - Millenium Edition blir komplett i 2004. Her innfører han enda et nytt (og oppdatert) klassifiseringssystem, og mye tyder på at dette verket kommer til å bli et standardverk innen genren.

Kort mynthistorie.

De første egentlige mynter mener man ble produsert i Lydia i Lilleasia omkring 640 BC. De var laget av elektrum - en naturlig legering av gull og sølv. De ble produsert ved at et myntstempel utskåret i bronse ble festet til en ambolt. Et stykke glødende elektrum ble deretter lagt på myntstemplet (sannsynligvis adversen). Myntstemplet som skulle forme reversen var festet til en hammer, som ble slått mot aversstemplet på ambolten. Motivene på mange av disse myntene fikk følgelig et skjevt og uregelmessig preg, da resultatet jo var prisgitt myntmesterens erfarne håndlag. Til å begynne med var reversen på myntene bare et rektangulært eller kvadratisk negativt "søkk" etter hammeren, men ble etter hvert også utformet til et gjenkjennelig motiv. De første motivene var avbildninger av hellige dyr, men senere ble avbildninger av mytologiske guder og helteskikkelser mer vanlig, og endelig avbildninger av kongen eller regenten selv.

Mynter som bytte- og betalingsmiddel og verdimåler slo raskt igjennom i Lilleasia, og spredte seg videre til de greske kolonistatene langs Middelhavskysten. Den greske handelskolonien på øya Aegina var først ute i Europa med de såkalte skillpaddemyntene (ca. 595 BC), deretter fulgte Athen i ca. 575 BC, og Korinth i ca. 570 BC. Etter at Lydia ble lagt under Perserriket i 546 BC, ble myntproduksjon også adoptert av perserne. De berømte athenske uglemyntene i sølv ble produsert fra omtrent samme tidspunkt. Etter at Sparta får kontroll over de rike athenske sølvminene i ca. 407 BC, begynner Athen etter hvert å produsere bronsemynter.

I året 390 BC blir Roma utsatt for kelternes herjinger. De kaklende gjessene på Capitol-høyden – der statskassen var oppbevart - varsler romerne om angrepet, og i takknemlighet reiser romerne et tempel til ære for varslenes gudinne Moneta. Betegnelsene mynt og money er avledet fra dette navnet. Med Alexander den Stores erobringstokter fra 336 - 323 BC sprer myntbruken seg over store deler av den kjente verden - fra Egypt til India. Først i 269 BC begynner romerne å produsere sølvmynter, etter å ha handlet med bronsebarrer (aes rude og aes signatum) og tunge støpte bronsemynter (aes grave) i lengre tid. Grekerne på Sicilia og Fønikerne, som romerne drev utstrakt handel med, hadde da allerede lenge produsert sølvmynter. Den romerske sølvdenaren veide knapt 4 gram, og kom til å holde seg i flere hundre år – gjennom skiftende dynastier og utallige devalueringer. Ved siden av denaren var den store asen av kopper den mest populæ ære valøren – det gikk 16 as på en denar. En gull aureus, som bare keiseren selv hadde rett til å utstede, var verdt 25 sølvdenarer. Pregingen av de andre myntvalø_rene måtte ha Senatets godkjenning, noe som er tydelig markert med SC = Senatus Consulto. Sestertsene ble laget av messing (orichalcum) og tilsvarte 4 as, mens dupondiusen (også den i messing) var verdt 2 as. Andre valører var quinarius (8 as), semis (1/2 as) og quadrans (1/4 as).

Det første myntverkstedet i Roma lå ved Juno Moneta tempelet på Capitol-høyden, men ble senere flyttet til en av de andre 7 høydene i Roma - Caelius-høyden. Allerede under keiser Augustus ble produksjonen av gull- og sølvmyntene lagt til byen Lugdunum (Lyon) i Gallia. Et råd på 3 medlemmer - tresviri monetales - hadde ansvaret for all utmyntning under republikken. Rådsmedlemmene ble valgt for ett år om gangen. Octavian/Augustus reformerte myntvesenet da han kom til makten. Han innførte nye valører, som dupondius og sesterts. Mot slutten av sin regjeringstid innførte keiser Nero en myntreform som ble innledningen til et krakk i det romerske myntvesen. Hans megalomane planer om et gullpalass krevde enorme pengesummer. Dette løste Nero ved en stadig forringelse av vekt og edelmetall-innhold i myntene. Kobberinnholdet i sølvdenaren ble etter hvert gradvis redusert, og under Markus Aurelius var sølvinnholdet igjen oppe i 75 %. Under soldatkeisernes tid oppsto det en ny inflasjon, og sølvinnholdet i denarene var en stund helt nede i 2 %!

Keiser Caracalla gjorde i år 215 AD et desperat forsøk på å stabilisere kursen, og introduserte bl.a. en ny myntvalør som fikk navnet antoninianus (keiserens offisielle navn). Denne mynten skulle ha en verdi som var det dobbelte av denaren, men veide bare 1,5 gang mer. Senere gjorde både keiserne Aurelian og Diokletian iherdige forsøk på å stabilisere myntvesenet. Sistnevnte innførte to nye valører - en ny gullmynt (solidus) og en ny bronsemynt (follis).