De greske bystater - innledning.

I løpet av 800-tallet og 700-tallet BC ble det ute på øyene i Egeerhavet og langs vestkysten av Lilleasia grunnlagt en rekke greske bystater eller polis. Den første store greske koloniseringsbølgen på 1100-tallet, var en følge av Dorervandringen nordfra, som gjorde slutt på den rike Mykenske kulturen, og innledet det som i historien betegnes som gresk middelalder. Denne mørketiden varte fram til den store kolonitiden fra ca. 750 - 550 BC, da disse bystatene begynte å slå seg opp, og etter hvert utfordret og overtok handelshegemoniet i Middelhavet etter Fønikerne. Da de første myntene begynte å dukke opp mot slutten av 600-tallet BC i det vestlige Lilleasia (Lydia og Ionia), tok det derfor ikke lang tid før denne oppfinnelsen spredte seg i hele Middelhavsverdenen. De aller første myntene var bare primitive klumper av en naturlig forekommende legering av gull og sølv - elektrum (EL), med en vekt på ca. 14.2 gram. Myntenheten var stater. Den minste enheten var 1/96 dels stater, og veide 0.15 gram! Elektrum fantes i elvegruset i elven Halys som rant gjennom hovedstaden Sardis i kongeriket Lydia. Forskerne strides om det var lydierne eller de greske ionerne som var først ute. Det er i den senere tid nemlig også funnet kuler av elektrum i den ioniske byen Efesos. Etter hvert begynte disse små elektrum-kulene å preges med enkle geometriske mønstre og symboler, og noe senere med gjenkjennelige motiver. De første adversmotivene var gjerne dyrefigurer som var typiske for regionen, for eksempel bie-motivet på myntene fra Efesos eller skillpaddemotivet på myntene fra Aegina. Senere ble også reversmotivene mer forseggjorte.

I 560-årene begynte kong Kroisos av Lydia også å prege mynter i rent gull og sølv, slik at antallet valører kunne varieres. Myntbetegnelsen var fortsatt stater. Gull- og sølvstateren hadde samme vekt - ca. 10.89 gram - men det gikk ca. 13.3 sølvstatere på 1 gull-stater. Adversmotivet var en løve (med vorte på nesen?). Løven var Mermnade-dynastiets herskersymbol. Kongeriket Lydia ble imidlertid erobret av perserkongen Kyros i 546 BC. De greske bystatene langs Lilleasia-kysten måtte etter dette anerkjenne perserkongens overhøyhet. Dette ble begynnelsen til den langvarige konflikten mellom grekerne og perserne, som skulle vare i over to hundre år!

Perserne adopterte imidlertid lydiernes myntsystem. Kyros og hans etterfølgere begynte å produsere sine egne mynter fra det allerede etablerte myntverkstedet i Sardis. Myntenheten var Daric (etter kong Dareios). Daric'en var av gull, og veide 8,35 gram. Sølvmynten fikk betegnelsen siglos, som hadde en vekt mellom 5.35 og 5.55 gram. I darik var verdt 20 siglos. Advers-motivet var alltid det samme - en knelende bueskytter, mens reversen lenge bare var et primitivt avtrykk etter hammeren.

Klassifisering.
Det er ikke uten videre enkelt å kategorisere det omfattende myntsystemet, som - for enkelthetens skyld - har gått under betegnelsen "greske mynter" (i motsetning til "romerske"). I standardverket til David R. Sear - Greek Coins and their Values (2002) - kategoriseres myntene både etter et kronologisk og et geografisk system. Kronologisk skiller ham (og de fleste andre) mellom 3 distinkte perioder i mynthistorien:



Den arkaiske periode. Fra begynnelsen (ca. 600 BC) fram til Grekernes endelige seier over perserne i slaget ved Plataia i 479 BC.
Den klassiske periode. Fra 479 BC til Alexander den Stores maktovertakelse i 336 BC.
Den hellenistiske periode. Fra 336 BC til Romerrikets ekspansjon
og maktovertakelse av de greske hellenistiske monarkier. Ptolemeer-riket i Egypt var det siste som "falt" etter slaget ved Actium i 31 BC.

På disse myntsidene vil jeg primært benytte en geografisk kategorisering, men innen hvert geografiske område forsøke å arrangere myntene kronologisk. Videre vil jeg - ut fra et pedagogisk perspektiv - også enkelte steder sidestille mynter fra ulike epoker for bedre å anskueliggjøre de kunsthistoriske endringer i ikonografien. Underveis vil jeg legge inn kart med antikke stedsnavn for at leseren lettere skal kunne visualisere myntenes nøyaktige geografiske opphav. Grekerne grunnla handelskolonier over hele den kjente middelhavsverdenen - fra Spania i vest til Syria i øst, og fra Russland i nord til Afrika i sør. Etter Alexander den Stores erobringer på 300-tallet BC spredte den greske kulturen seg helt til India.

Vektstandarder og valører.
Dette er et av de vanskeligste områder for en nybegynner å sette seg inn i. Det finnes et mylder av ulike vektstandarder og valører. Vi har allerede berørt den lydiske stateren, samt de persiske valørene darik og siglos. Fønikernes shekel veide 7 gram og tilsvarte 2 drachmer. Drachmen var den vanligste myntvaløren blant grekerne, men denne kunne variere noe i vekt over tid og sted. Den mest brukte vektstandarden i det sentrale Hellas var en sølvdrachme som veide 4.3 gram. Korinterne, Euboierne og Lycierne holdt imidlertid lenge fast ved stateren som grunnvalør. En korintisk stater tilsvarte 3 drachmer og veide 8.6 gram, mens en euboisk stater veide hele 17.2 gram, men tilsvarte bare 2 drachmer!? På gresk Sicilia var litraen på 0.86 gram den basale myntenheten. Denne tilsynelatende forvirringen (for numismatikeren) bød likevel ikke på særlige problemer ved omsettingen av varer byene imellom, slik at det sjelden var nødvendig å veie mynter som var godkjent av en anerkjent myntutsteder. Det viktigste var at hver enkelt myntautoritet holdt kontroll i "eget hus". Falskmyntnere fantes likevel den gang som nå. Ved akutt sølvmangel, for eksempel ved den Athenske nød-utmyntningen i 406 BC, var myntenes kjerne av kobber med et tynt sølvlag over. Denne typen mynter har blant numismatikere fått betegnelsen fourré. Spesielt på en del athenske uglemynter fra denne tiden, kan man se at kjøpmenn har gjort ganske grove knivhogg i myntflaten for å kontrollere ektheten.

Her er en liste over vekten på de ulike myntenhetene basert på sølvdrachmen (AR Drachme) som grunnvalør:

Myntbetegnelse Verdi i forhold til 1/1
drachme
Vekt
Hemiobol 1/12 0.36 gram
Tritartemorion 1/9 0.47 gram
Obol 1/6 0.72 gram
Trihemibol 1/4 1.07 gram
Diobol 1/3 1.43 gram
Hemidrachme/Triobol 1/2 2.15 gram
Tetrobol 1/1.5 2.86 gram
DRACHME 1/1 4.3 gram
Didrachme/Stater/Nomos 2 8.6 gram
Tetradrachme 4 17.2 gram
Octadrachme 8 34.4 gram
Dekadrachme 10 43 gram
Dodekadrachme 12 52.6 gram

Blant numismatikere er det tetradrachmen som er blitt den mest ettertraktede myntenheten. Grunnen til dette er at myntgravøren her har hatt en større flate å arbeide på, slik at det kunstneriske uttrykket og detaljrikdommen er så mye større enn på de mindre myntene. Likevel er det utrolig hvor detaljerte og uttrykksfulle motivene selv på de minste myntene kan bli. Mynter med høyere verdier enn tetradrachmen er relativt sjeldne.

Myndigheter, myntmestere og myntgravører fant etter hvert ut at det var uhensiktsmessig og lite praktisk å operere med så ørsmå sølvmynter - pregning av mynter i bronse, kobber og messing ble løsningen. Grekerne på Sicilia var først ute ca. 400 BC, men praksisen spredte seg snart til moderlandet.

Datering og lokalisering.
Det å tidfeste greske mynter er en stor utfordring for numismatikeren. Motiver på mynter preget under den arkaiske perioden er ofte ikke ledsaget av noen form for skrift. I oldtiden fantes det ikke noe universelt referansesystem som tiden kunne måles opp mot, slik som vi i dag for eksempel - med den største selvfølgelighet - benytter Kristi fødsel som referansepunkt for vår tidsregning i den euroamerikanske kulturkrets. De gamle grekerne var likevel opptatt av å registrere viktige historiske begivenheter. Et referansesystem de etter hvert benyttet seg av var begynnelsen på en konges regjeringstid eller et dynastis æra. Ved valget av en ny konge (eller dynasti) begynte man altså å regne tiden forfra igjen. Et annet referansepunkt kunne være det året en ny by ble grunnlagt. Årstallene ble uttrykt ved hjelp av greske bokstavtegn, der den første bokstaven i alfabetet A (alfa) representerte tallet 1, den neste B (beta) tallet 2, osv. helt til man kom til bokstaven I som representerte tallverdien 10. De neste bokstavene i alfabetet - fra K til r - representerte tiergruppen fra 20 til 90, mens de siste bokstavene - fra P til W (omega) - representerte 100-gruppen fra 100 til 800. Tallene kunne leses både fra høyre og fra venstre, slik at for eksempel årstallet 269 kunne skrives enten SX q eller qX S. Det vanligste var å skrive tallet fra venstre mot høyre (slik som hos oss), men med 1-ner gruppen først, dernest 10-er gruppen, og til slutt 100-gruppen.
Det er viktig å passe på ved datering av greske mynter at man tar utgangspunkt i den riktige tidsreferansen, samt at man ikke blander denne sammen andre symboler på mynten, for eksempel myntmesterens eller myntgravørens initialer og bumerker. For en grundigere utredning av dette feltet henviser jeg til Wayne G. Sayles bok: Ancient Coin Collecting II - Numismatic Art of the Greek World, s. 13 - 17.
Når det gjelder stedsangivelse er denne oftest gjengitt på greske mynter i genitiv form, for eksempel Korints (mynt), Efesos' (mynt fra Efesos), Syracus' (mynt fra Syracus), osv. Mynter fra Athen er alltid merket med forkortelsen AqE (Athe..). Det er også vanlig med ulike kontrollstempler og monogrammer plassert rundt hovedmotivet.