Innledning
I tidlig historisk tid var den østlige kyststripen innerst i Middelhavet befolket av mennesker som kalte seg selv Kena'ani eller Canaanitter. På hebraisk betyr Canaan kjøpmann eller handelsreisende. Som i Norge under Vikingtiden var veien østover i praksis stengt for dette folket på grunn av massive fjellkjeder. Dette var grunnen til at fønikerne utviklet seg til et sjøfarende folkeslag, som etter hvert kom til å dominere handelen i hele Middelhavs-området. Betegnelsen føniker kommer av det greske ordet for purpur-farge - phoinix. Fønikerne var berømt for produksjonen av dette fargestoffet, som de utvant fra sneglene Murex trunculus, Murex brandaris og Thais haemastoma, og hele berg av tomme sneglehus er funnet langsmed kysten, som vitner om omfanget av denne industrien.
Murex Phyllonotus trunculus Murex bolinus brandaris Thais haemastoma
Bosettingene langsmed denne kyststripen vokste etter hvert til byer og mektige bystater - Ugarit, Arados, Tripoli, Batrun, Byblos, Beirut, Sidon og Tyre var de største. Hver av disse bystatene var et uavhengig kongedømme. Kongen valgte et eldreråd, som både skulle være et rådgivende og kontrollerende organ - det første eksemplet på demokrati vi kjenner. Felles interesser førte etter hvert til opprettelsen av en føderasjon, der lederskapet gikk på omgang mellom bystatene. I det 16. århundre BC var Ugarit leder av føderasjonen, i det 14. århundre Byblos, i det 12. århundre Sidon. Fra det 11. til det 9. århundre BC var Tyre den ledende bystaten, og i det 5. århundre var Tripolis førende.
Fønikerne er kanskje mest kjent for "oppfinnelsen" og spredningen av alfabetet. Utviklingen av dette epokegjørende skriftsystemet ble trigget av behovet for et enkelt og raskt kommunikasjonsverktøy i handelsnæringen. I sitt nye skriftsystem tok fønikerne utgangspunkt i de egyptiske hieroglyfene. På egyptisk er ordet for oksehode aleph, og for hus beth. Fønikerne gjorde det geniale å la den første bokstaven i aleph representere lyden A (oksehodet kunne likne en primitiv A). Den første bokstaven i ordet for hus beth ble lyden B (huset liknet en B), osv. Bynavnet Byblos ga opphav til ordet for bok - bibel. Den tyriske prinsessen Europa ga navn til en hel verdensdel. Fønikerne var også ledende i produksjonen av tekstiler, og håndverkere herfra var blant de fremste innen tre-, ben-, metall- og glassarbeider. Det var fønikerne som oppfant glasset. De utvant til og med tinn fra miner i Cornwall i Britannia! Dette sier mye om rekkevidden til fønikiske handelsfartøy og deres kunnskaper om navigasjon.

Overalt hvor de kom grunnla fønikerne kolonier - Kypros, Rhodos, Kreta, Malta, Sicilia, Sardinia, Marseilles, Cadiz og Kartago. Fønikerne var de første som våget å passere Herkules støtter (Gibraltar) og seile ut i Atlanteren. De seilte også rundt Afrikas horn 1000 år før portugiserne! Det er til og med funnet fønikiske inskripsjoner i Brasil, som vitner om at fønikerne "oppdaget Amerika" 1000 år før Columbus!

I året 585 BC måtte de fønikiske bystatene - etter hard motstand, spesielt fra Tyre - gi tapt for den sterke babylonske overmakten under kong Nebukanesar. Jerusalem ble også inntatt samme år (jmfr. Det babylonske fangenskap). Senere ble bystatene i Fønika et satrapi under det mektige Perserriket, med Sidon som hovedstad, men beholdt likevel en viss selvstendighet, bl.a. fikk de lov til å prege sin egen mynt. I det store og hele ble Pax Persica en økonomisk gunstig periode for de fønikiske bystatene, der det ettertraktede cedertreet utgjorde ryggraden i velstandsutviklingen. Fønikernes enorme handels og krigsflåte ble likevel kontrollert av Perserkongen, og det var takket være denne at Kambyses var i stand til å erobre Egypt i 525 BC, men da perserkongen, i kjølvannet av sin suksess, ville angripe Karthago, sa det fønikiske mannskapet stopp. De nektet å angripe sine egne sønner og døtre. Derimot ble angrepet på erkerivalen Hellas møtt med entusiasme. Det var ingeniører fra Fønikia som bl.a. konstruerte broen over Hellesponten, slik at Xerxes' troppestyrker kunne marsjere inn i Hellas.

Fønikisk krigsskip 1200-1000 BC Fønikisk krigsskip 700-500 BC
Fra ca. 360 BC kjølnet imidlertid forholdet mellom fønikerne og de persiske satrapene, samtidig som forholdet til grekerne ble styrket. Kong Straton av Sidon fikk tilnavnet Philhelene (grekervennen). Et opprør mot perserveldet startet i Tripoli, men spredte seg raskt til å omfatte hele den fønikiske kyststripen. Perserkongen Artaxerxes svarte med å sende en hær med 300 000 fotsoldater, 30 000 ryttere og 300 triremer mot Sidon i 350 BC. Det sies at 40 000 fønikere mistet livet i dette slaget. Sidon ble flammenes rov, og de overlevende ble tatt til fange.

Våren 334 BC marsjerte Alexander den Store over Hellesponten, og innledet sitt seierstog nedover Lilleasia og Syria-kysten. I slaget ved Issos i det nordlige Syria sto det første avgjørende slaget mot perserkongen Dareios III. Alexander feiret seieren med å grunnlegge byen Alexandretta. Veien videre nedover Libanon-kysten mot Egypt ble en enkel match for Alexander. Arados, Byblos og Sidon var mer enn villige til å bytte ut perserkongen med Alexander som overhøyhet. I Tyre møtte han imidlertid uventet motstand, og beleiringen av Tyre skulle vise seg å bli et av antikkens mest dramatiske.

Beleiringen av Tyre, 333-332 BC
Etter Alexanders død ble de fønikiske bystatene i en periode kasteballer mellom de ulike hellenistiske kongedømmene, helt til Ptolemeerne i Egypt i 287 BC festet sitt grep om regionen. Urolighetene fortsatte imidlertid, og i årene 83-69 BC var det den armenske kongen Tigranes som regjerte i Fønikia. Ikke lenge etter ble de fønikiske bystatene innlemmet i det mektige Romerriket, men fikk likevel beholde sin frie og uavhengige stilling.