Om Ernst
Hundene våre
Nuwan
Jeg ble født den 19. februar 1947 i Sarpsborg i Østfold. Faren min – Johan Hilding Andersen - møtte moren min - Jessie Gault - mens han var stasjonert som soldat i Skottland under krigen. Min mor arbeidet som kantinesjef ved flybasen i Lossiemouth. De giftet seg i Elgin i det nordøstre Skottland i 1944. Samme året fødte de et barn - Nancy Azora, men hun ble lungesyk og døde - tragisk nok på julaften samme året.

Etter krigen slo de seg ned i bryggerhuset hos mine besteforeldre på Greåker utenfor Sarpsborg. Jeg tror ikke dette var noen lykkelig løsning for min mor, men de hadde ikke noe sœrlig valg. Min far arbeidet i et jernstøperi sammen med sin far. I 1948 dro jeg og mor til Skottland, og ble der borte et drøyt halvår. Min skotske bestefar var blitt syk, og mor syntes hun måtte over og se til ham. Jeg husker ikke noe fra denne tiden, men er blitt fortalt at da vi kom tilbake til Norge snakket jeg flytende engelsk. "Du er jo rene Churchill" hadde min bestefar sagt.

I 1949 flyttet vi til Oslo, der far hadde fått jobb som sveiser i et mekanisk verksted. Her fikk de leid en liten leilighet i en av brakkeleirene som tyskerne hadde forlatt etter krigen - Ullevålsleiren. Vi bodde i brakke 13.1.1950 ble min søster Lorna født.


Layout by claus Jeg har mange hyggelige minner fra livet i brakkeleiren, men opplevde selvfølgelig også triste og skremmende ting. Livet i leiren var fargerikt. Alle kjente alle - og brydde seg om hverandre, og så var det en hel skokk med unger å leke med. De fleste familiene som bodde der snakket engelsk, fordi mØdrene våre enten kom fra England eller Skottland, og hadde møtt og giftet seg med fedrene våre under krigen. Jeg husker at jeg hadde mange "onkler" og "tanter" på denne tiden.

Da jeg begynte på skolen i 1954, flyttet vi til en liten to-roms leilighet på Sagene. Etter 7 år på Bjølsen skole (som den gang var landets største skole med 1500 elever), tilbrakte jeg to år på Sandaker videregående skole (realskolen), før jeg fullførte gymnaset på Sofienberg høyere skole. I 1966 begynte jeg å studere psykologi ved Universitetet i Oslo, og i 1975 fullførte jeg endelig Embedseksamen. I 1970 flyttet jeg til Studentbyen på Kringsjå.

Det var omtrent på denne tiden at det gikk opp for meg at jeg var homofil. I 1973 traff jeg min livsledsager Ernst, og vi har siden holdt sammen og delt sorger og gleder. I 1993 fikk vi lov å
"gifte oss"
, og i oktober inngikk vi partnerskap i Oslo rådhus. Vi bodde først litt forskjellige steder i byen, men i 1997 kjøpte vi en gammel leilighet på Grünerløkka. Vi bor nå begge i gangavstand til jobben.
Jeg arbeider med barn med lærevansker ved
Torshov kompetansesenter,
og Ernst jobber med alkohol- og stoffmisbrukere i
Rusmiddeletaten i Oslo.

meg som baby meg med trillebår far og jeg i byen mitt første kamera som 12-åring Kilt 17. mai 2002
Ernst
ble født den 10. desember 1944 på Magnor - like ved svenskegrensen. Hans mor - Elinor Tidemandsen (23) - hadde forelsket seg i en tysk soldat, som var stasjonert i Norge under krigen. Han het Rudolf Bøhm, kom fra Berlin, og var 36 år gammel. Det å bli gravid med en tysk soldat var selvfølgelig en stor skam på denne tiden. Etter krigen ble disse "tyskerhorene" - og barna deres - hånet og trakassert i mange år. Ernst og moren hans ble heldigvis spart for de verste fornedrelsene, takket være at de levde på et isolert sted. Ernst's mor giftet seg straks etter med en svenske og flyttet over grensen, der hun startet et nytt liv, og etter hvert oppdro fire barn. Ernst ble igjen i huset til besteforeldrene på norsk side. Huset lå så nær grensen det gikk an å komme, da grenselinja gikk tvers gjennom hagen.

Ernsts far ble tatt til fange og internert på Elverum våren 1945, hvoretter han ble sendt tilbake til Berlin for å sitte i britisk fangenskap i to år. Ernsts far var aldri nazist, faktisk var han overbevist kommunist, og hadde sittet i tysk fangenskap før krigen for sine politiske meninger. Ernst gikk på skole i Sverige, og senere utførte han militærtjenesten sin i det svenske flyvåpen. Ikke før midt på nitti-tallet ble Ernst norsk statsborger. Selv om han hadde bodd i Norge hele sitt liv, måtte han søke om statsborgerskap. Etter 7 års folkeskole, begynte Ernst å jobbe i skogen som tømmerhogger sammen med sin stefar. Det var hardt arbeid for en 14-åring. Etter å ha fullført militærtjenesten, flyttet han til Oslo, der han fant seg arbeid i skipsbyggingsindustrien (Aker Mekaniske Verksted). Men manuelt arbeid var aldri en av Ernsts sterke sider. Snart ble han anbefalt å arbeide ombord i en av verftets hybelbåter som lå ved kai i Oslo-området (Aker II). Arbeidet her besto i å ta seg av alle de nye l&aeelig;rlingene som strømmet til byen fra hele landet for å jobbe på skipsverftet. Han jobbet om bord i dette skipet i 9 år, og fikk de beste anbefalinger når han sluttet. Ernst var som skapt for sosialt arbeid, utadvendt og tillitsskapende som han var. Han søkte jobb på et sosialkontor som hadde ansvaret for alle uten fast bopel i Oslo. Senere fikk han jobb innenfor rusomsorgen, der han har spesialisert seg på arbeid med tunge alkohol- og stoffmisbrukere. I 1973 traff han meg, og har siden måtte holde ut med meg. På denne tiden var Ernst svært aktiv innenfor frigjøringsbevegelsen for homofiles rettigheter. Dette var i revolusjonsdagene for
homo-bevegelsen i Norge, og sammen "utkjempet vi mange slag".

Omkring 1989 begynte Ernst å søke etter sin far i Tyskland. Det var Røde Kors som sto for søkingen. Han hadde gitt opp alt håp om å høre noe, da det plutselig en dag kom et brev. Det var fra hans stemor - Christel. Hun hadde møtt hans far rett etter krigen. De hadde også en sønn - Manfred. Det viste seg at de hadde bodd i det tidligere DDR, der faren hadde vært sekretær i kommunistpartiet, og hadde vært sjef for Postverket i Berlin. Dessverre var han død for bare noen måneder siden i en alder av 84 år. Murens fall knuste hjertet hans, og ble dødsstøtet til alt han trodde på. I 1993 ble Ernst gjenforent med sin tyske familie, og sammen har de utviklet et nært og vedvarende vennskapsforhold. Ernst endret også etternavnet sitt fra Høglund (stefarens navn) til Bøhm. Samtidig endret også jeg mitt etternavn fra Andersen til Gault.

Så på en måte er både Ernst og jeg produkter av krigen. I dag er vi begge medlemmer i Norges Krigsbarnforbund. Vi har også fjernadoptert en liten gutt fra Sri Lanka - Nuwan - gjennom SOS Barnebyer. Rett som det er mottar vi barnetegninger og bilder av adoptivsønnen vår.

ernst som liten ernst og wenche ernst på skolen ernst i flyvåpenet ernst som ung mann

Hundene våre

Rambo kom til oss en høstdag i 1997. Han var da allerede 8 måneder gammel, og ble raskt en del av familien. Rambo var en strihåret dvergdachs med et usedvanlig rolig gemytt. Sammen gikk vi mange fine fotturer langs Akerselva og i skogen.
Etter at vi flyttet til Halden i mars 2004, begynte de gamle ryggproblemene igjen å melde seg. På 8-års hans dag den 10. februar 2005, var smertene blitt så store at det var ingen vei forbi. Tiden vår sammen var over. Vi vil aldri igjen få en hund som Rambo. Han var spesiell, og vil bli dypt savnet. Urnen med asken hans har vi plassert i en nisje i fjellet ute i hagen.

nærbilde av rambo rambo på fanget foran peisen rambo i gresset

Det ble stille i huset etter Rambo, og det gikk bare 2 uker før vi fant en erstatning. Frodo ble hentet i Holmestrand, og var bare 8 uker gammel da vi fikk ham i hus. Foreløpig har vi hendene fulle med "barneoppdragelsen". Alt skal bites og rives, og vi finner selvfølgelig små brune marker og våte flekker over hele huset.

frodo og hans bror frodo 9 uker gammel frodo i naturen


Nuwan - vår fostersønn.

Nuwans fulle navn er Nuwan Pathirana Asmagoda Pathiranage. Han ble født i Kuwait den 22. juni 1996. Moren arbeidet i Kuwait da hun ble gravid. Hun flyttet tilbake til sin familie på Sri Lanka da Nuwan ble født, og ikke lenge etter ble Nuwan brakt til SOS-landsbyen i Anuradhapura, som ligger i den sentrale nordlige delen av Sri Lanka. Han var da bare 4 måneder gammel, og ble den yngste i sin nye familie. Nuwans far er ukjent.

Sri Lanka

Vi søkte om et fosterbarn gjennom SOS-barnelandsbyer i januar 1998, og fikk svar allerede i mars. Siden har vi mottatt mange brev, bilder og tegninger, slik at vi hele tiden er blitt holdt orientert om hans utvikling, og om det sosiale livet i landsbyen.

Nuwan as a baby

Om landsbyen og familien.

Landsbyen ved Anuradhapura er den nyeste av de fire SOS-landsbyene på Sri Lanka - den aller første ble åpnet i Piliyandala i 1981. Anuradhapura er en svært gammel by, bygget over ruinene av et gammelt kongerike - og den er derfor en av de helligste byene på Sri Lanka. Grunnstenen til SOS-landsbyen i Anuradhapura ble nedlagt i oktober 1993 i et landområde skjenket av regjeringen på Sri Lanka. Det er 14 familiehus i landsbyen. I utkanten av landsbyen ligger Hermann Gmeier Sosialsenter, som er et kunst- og håndverkssenter, utstyrt med verksteder for opplæring av ungdom fra fattige familier i nabolaget. Her får man opplæring i snekker- og metallarbeid, elektronikk og andre håndverk. På området ligger det også et ungdomshus for gutter og et yrkesopplæringssenter. Det er 9 barn i Nuwans familie. Han er den yngste - og selvfølgelig også den mest bortskjemte.

Nuwan on fostermother's lap - 3 years old

Utdrag fra sommerrapporten fra mai 2002.

Nuwan er nå 6 år gammel. Han ble innskrevet i 1.klasse ved St. Joseph's College i Anuradhapura i år. Nuwan står tidlig opp for å gjøre seg klar til skolen - uten protester. Han er en aktiv og utadvendt gutt, og alt tyder på at han går en lys framtid i møte. Klasselæreren setter stor pris på ham. Han er blitt lysere i huden, og har fått bollekinn. Nuwan kommer godt overens med vennene sine. Husmor hjelper ham med leksene.

I løpet av året er det blitt holdt mange arrangementer i landsbyen - til glede for barna. Et nytt hus er reist for å huse computer-enheten. Barna er svært opptatt av computer-treningen. I begynnelsen av skoleåret lagde elevene, sammen med sine lærere, en utstilling, der det ble utdelt premier for de beste presentasjonene. Folk som besøkte utstillingen ble imponerte over elevenes talenter. Også SOS-mødrene har fått tilbud om computer-kurs, slik at de lettere kan veilede barna.

I fjor hadde vi æren av å arrangere den årlige ferieleiren i Anuradhapura. Alle under 14 år fikk være med. Arrangementet går på rundgang mellom de 5 SOS-landsbyene på Sri Lanka.

Mange takk for sommergaven på 1000 kr. til Nuwan. Denne sjenerøse gaven vil være til stor hjelp for Nuwan når han en gang i framtiden vil stå på egne ben, og skal starte et nytt liv. For en del av pengene har Nuwan fått to dresser og et par sko - noe han sårt trengte.

Nuwan - 5 years old


Vi er nå kommet til året 2010, og Nuwan har blitt 14 år gammel. Ifølge lærerne på skolen er han en aktiv gutt, som liker å delta i lagspill som fotball og cricket. Han er blitt lang og stemmen er blitt grovere.
Han liker å hjelpe sin "mor" i huset, og kan lage en nydelig potetkarry.

Nuwan går nå i 9. klasse. Han har en pen håndskrift, men trenger å forbedre sine språkferdigheter i morsmålet Tamil. På skolen er Nuwan med i fotballlaget for gutter under 14 år.. Han deltar også i cricket- og volleyball-kamper.
Han var så heldig å bli nr.2 på 400m under skoletevlingene.

Nuwan må flytte til SOS ungdomshuset i høst. Der vil han følges opp av en mannlig lærer, og gradvis lære seg å bli mer selvstendig. I sitt siste brev til oss skrev Nuwan på engelsk: "Kjære onkel, vær så snill å komme til Sri Lanka".
Vi planlegger derfor en reise i januar neste år.

Nuwan - 12 years old Nuwan - 13 years old Nuwan - 14 years old
Nuwan 12 år Nuwan 13 år Nuwan 14 år